Guttegarderoben

Dagens sitat går til Abraham Pipers blogg:

Da er de fire første rundene av årets Tippeliga unnagjort, og alt er som vanlig like uoversiktlig på det tidspunktet i sesongen. Jeg ytret i posten etter første runde at jeg håpet på tydeligere skiller mellom topp og bunn i årets liga. Vel, så langt har vi tre av de antatt seks beste lagene i toppen, mens de tre andre ligger på nedre halvdel - ett av dem helt på bunn. Det kan bety at noen av lagene vi trodde ville bli i toppen ikke blir det - noe som i så fall bare er positivt - men så langt er det og mye som tyder på en “alle-kan-slå-alle” serie i år og.

I kveld inntok jeg Viking stadion for å se Viking - Vålerenga, og for en start på kampen! Etter 20 min stod det 3-0 til bortelaget, og Viking virket helt paralyserte. Kan virke som en taktisk genistrek av Vålerenga å gå ut med fult trøkk på bortebane, og overraske hjemmelaget fullstendig. Men det kan og virke som en tilsvarende taktisk blunder holdt på å felle dem igjen - ved pause gjorde de to bytter, til tross for at alt så bra ut, og det ikke virket som det var skader inn i bildet. Det er nærliggende å tro at de tenkte seieren var trygg og ville få i gang to nye spillere for sesongen. Det holdt på å bli 3-3… For Vikings del var det først og fremst et totalt overkjørt forsvar som ga mest grunn til bekymring. Som helhet viste andre omgang at de kan bedre.

Til sist får vi la Vidar Riseths tirade mot TV2 være rundens underholdning. Det er gøy med konspirasjonsteorier, men å tro at TV2 reelt sett påvirker utfallet av Tippeliga kamper er vel å dra det litt langt.

Forkynnelse er noe av det jeg liker aller best å holde på med. Og noe av det vanskeligste jeg holder på med. Derfor er det kjærkomment med input som kan gi hjelp til å utvikle seg. Når jeg på USAturen kom over boka “Communicating for a change” av Andy Stanley, havnet den derfor raskt i handlekorva.

Stanley er pastor i North Point Community Church i Atlanta, og jeg har med (u)jevne mellomrom glede av å høre podcast derfra med talene hans. Han har funnet sin måte å forkynne på - som han er veldig tro mot - og som ikke uten videre er min favoritt, men som jeg likevel oppdager at jeg ofte sitter igjen med mye etter å ha hørt.

Denne måten å forkynne på kaller han i boka selv for “one point message”. Og hovedbudskapet i boka hans er vel nettopp at hvis en ønsker å forkynne på en slik måte at det ikke bare blir overføring av informasjon, eller noen gode tanker eller poenger - som folk har glemt når de våkner dagen etterpå, så må han ett tydelig poeng man ønsker å formidle, og så bygge talen sin rund dette.

Forkynnelse har mange elementer ved seg. Bibelstudiet. Bønnen. Struktuering av innhold. Eksempler og historier. Og så videre. I denne boka er Stanleys fokus ganske tydelig på ett punkt: nemlig kommunikasjon. Han mener ikke at bønn, bibelstudier osv ikke er avgjørende elementer, men det som opptar ham her er hvordan vi kan kommunisere det vi har på hjertet best mulig. Dette formidler ved at co-forfatter Lane Jones i bokas første del har skrevet en fortelling om en pastor som strever med forkynnelse, og så legger Stanley i bokas andre del ut sin måte å jobbe med kommunikasjon på. Som i essens altså er: One-point message.

Stanley er ganske tydelig i boka på at en vanlig bibelutleggelse, eller undervisning kan være bra nok i seg selv. Men at en rekke forskjellige poenger blir for mye for folk å huske på. Skal budskapet ta tak i dem, må heller fokuset ligge på en enkel ting, og så må talen ta utgangspunkt i formidle hva dette betyr og hvorfor det er viktig. Til å arbeide med dette bruker han fem spørsmål:

• Information: What do they need to know?
• Motivation: Why do they need to know it?
• Application: What do they need to do?
• Inspiration: Why do they need to do it?
• Reiteration: How can I help them remember

Stanley er veldig opptatt av at det ikke er selvsagt for folk flest hvorfor de skulle ha interesse av å få med seg det en taler snakker om. Derfor er det avgjørende å skape en forbindelse som gjør at folk ser sammenhengen til sitt eget liv.

Det er flere sider ved det Stanley skriver som kan problematiseres. Ikke alt verken i Bibelen eller livet egner seg til, eller er ment for tror jeg, å behandles i ett-punkts taler som uten videre forenkler det som i virkeligheten er ganske komplisert. Og ikke alltid skjer forandring ved at man hører en tale, som viser en vei, og så følger man den. For mange av oss er det vel mer slik at vi blir formet av Ordet og forkynnelse over tid.

Likevel tar jeg med meg flere mye gode ting fra denne boka, akkurat som jeg har gjort fra Stanleys forkynnelse. Det er veldig nyttig for oss som forkynner å bli minnet på viktigheten av å ha en forståelse av hva som er kjernen i budskapet vi går med. Du kan kalle det “poenget” med talen, du kan kalle det “åket Gud har lagt på deg”, du kan kalle det osv. Men det er utrolig lett å motta et tema eller en tekst, raske sammen de gode poenger og momenter vi har, og holde en god og korrekt tale. Stanleys bok minner i alle fall meg på hvor viktig det er å kjempe med det en skal forkynne, både i bønn og forberedelser, til en vet at en har noe mer enn en rad gode poenger å gi - en har noe på hjertet, en brann, et åk, noe som faktisk er viktig å få gitt fra seg.

Det er og i seg selv en god påminnelse å jobbe nettopp med kommunikasjonen. Alt handler ikke bare om å finne budskapet, men også om å avlevere det slik at folk kan få tak i det. Stanley utfordrer kraftig på å ikke slå seg til ro med “det er min stil” eller “det er ikke min stil”, hvis det fører oss til å bli forkynnere som kjeder folk.

Dette er ei lettlest bok, med lett tilgjengelig poenger som gir en god anledning til å reflektere over sin egen forkynnelse. Ikke det dypeste jeg har lest, men vel verdt noen timer.

...til at menn ikke bør være prester.

Fra denne ukens surfing trekker jeg fram:

Dan Kimball skriver om evangeliet og sosial rettferdighet.

TIm Keller snakker om det tredelte evangeliet.

Out of ur diskuterer om Jesus er macho eller femi.

Gledelig melding til oss bokelskere: ryktene om bokas død er betydelig overdrevet.

Bjørnar leverer en glimrende topp 15 liste over norske filmer du må se før du dør.

Og for første gang har noen blitt straffedømt for en stygg fotballtakling.

I dag spiller SIF hjemme mot Fyllingen. Velkommen til Siffen kl. 15.

Dette er Brad Pitts westernfilm, som nettopp har blitt tilgjengelig for leiefilm. Jeg kunne sagt mye om filmen, men hvis jeg skal beskrive den med ett ord vil jeg si:

Dvelende.

Vurderer om vi skal prøve å få dratt en gjeng på Passion London torsdag 5. juni. Si fra om du er interessert!

Gunnar Staalesen begynte å skrive om Varg Veum allerede i 1977 (Bukken til havresekken), men ansikt til ansikt er en av de helt nye utgivelsene, fra 2004. Vi snakker flere år siden jeg leste min forrige Veum bok(jeg har lest en god del), og det var artige å dykke inn i den noe grå, bergenske verden til privatetterforskeren igjen.

Som vanlig går det på stumpene løs for Veum. Det er få oppdrag, innkassoregninger på kontorpulten, og bekymringer for om pengene holder fram til nyttår. På toppen av det hele finner han en død mann på venteværelset sitt. En potensiell kunde er borte, men en potensiell sak ligger rett foran ham.

Og med dette som utgangspunkt begynner Veum å grave i gamle historier fra 70-tallet, og et kollektiv preget av AKP-ml beboere. Flesteparten av beboerne har noen hemmeligheter, ikke alle like farlige som andre. Og slik begynner nøstingen, gjennom 300 sider.

Dette er en Veum-bok som holder seg godt innenfor sjangeren, og bildet vi kjenner av privatetterforskeren. Det er ikke blant de beste og mest intense bøkene, men en bok verdt å lese for dem som likevel liker Staalesens skriverier. Selv er jeg en av dem.

Sist høst gav Truls Åkerlund ut boka Gud i kirkeasyl - Tid for å sette ham fri? Og boka har lenge ligget framme, men det måtte en flytur til USA til før jeg fikk pløyet gjennom den. 

Dette er en god og velskrevet bok, som jeg opplever gir en god inngang til den samtalen som føres under ulike headinger ala “emerging”, “missional”, “postmoderne” osv, men som vel i sum kan sies å handle om hvordan vi kan være kirke i vår tid og møte de utfordringer som ligger foran oss. Hvilke spørsmål vi trenger å stille til historien og tradisjonen vi er en del av, og hva som trengs å forandres. I essens stiller den spørsmålet: Hva gjør vi når de gamle kartene våre for hvordan være kirke ikke lenger virker?

Først og fremst opplever jeg “Gud…” gir en god innføring i det verdensbildet, den erkjennelsen av virkeligheten vi lever i, som ligger til grunn for denne samtalen. Dernest gir den noen god innsteg til en del av de spørsmålene som stilles. 

For dem som allerede har lest Hirsch, Gibbs, McLaren eller andre premissleverandører for samtalen, byr denne boka i seg selv på lite nytt. For dem som ikke har, gir denne boka et veldig godt innsteg til hva samtalen dreier seg om. I tillegg er det kjærkomment å ha ei bok på norsk om emnet. Når den i tillegg er velskrevet, er det en god ting. Åkerlund er også meget god på spisse og gode formuleringer, som både vekker munterhet og ettertanke.

Dette er ei bok som anbefales - og føler du stoffet er kjent - er det ei bok som er god å anbefale andre.  

I dag mottok jeg den kuleste bursdagsgaven jeg har fått på en riktig lang stund(jada,bursdagen min var i januar - ikke nå): Jeg er blitt historiens første innehaver av sesongkort hos SIF fotball. 

En kort variant av historien blir cirka slik: Forrige april fikk jeg en ide om at det kunne være morro å se litt lokalfotball, og fant ut jeg ville gå på åpningskampen til SIF. Til min overraskelse oppdaget jeg at hjemmebanen deres - Siffen - ligger rett i nabolaget, max 5 min å gå. Og der trivdes jeg riktig godt. Lokal fotballstemning på sitt beste. I tillegg kunne det jo med rette kalles mitt lokale lag. 

Dermed ble jeg værende, og så de hjemmekampene jeg kunne forrige sesong. Mot slutten begynte det å føles natulig å snakke om “det beste laget i byen”. SIF altså.

Og da mine gode venn Thomas M på nyttårsaften spurte hva jeg ønsket meg til bursdag, kom jeg på en eller annen måte inn på at det hadde vært kult og hatt et sesongkort hos SIF. Det viste seg at Thomas tok meg å ordet, og kontaktet SIF. De hadde imidlertid ikke sesongkort. Det syntes Thomas de burde begynne med. Og dermed ble det styrebehandling og det hele, etter hva jeg forstår, med positivt resultat. 

I dag var sesongens første hjemmekamp. Jeg gledet meg til å se SIF - LSK 2, særlig etter at vi åpnet forrige uke med borteseier 4-1. Uten å ane noe, blir jeg så rykket ut av en hyggelig middag med Nils - og hentet bort til Siffen, en time før kampstart. Der er daglig leder klar, og overrekker sesongkort, diplom for å være historiens første sesongkort innehaver, samt SIF-lue og t-skjorte. I tillegg tas jeg med ned i garderoben for å hilse på spillerne og ønske lykke til(akkurat det var egentlig litt flaut, om jeg skal være ærlig). Og første kampen fikk jeg se på VIP-tribunen - eller verandaen om du vil. Helt konge!!

Kampen endte også med en solid 3-0 seier, og tabelltopp til SIF. 

En konge bursdagsgave - og for en sesong det skal bli!

PS. En takk til Nils som tålmodig lot meg hentes ut av en middagsdate og i stedet inviterte til hyggelig kaffe etter kampen.