Guttegarderoben

Også på dag 2 har Danmark smilt til meg. Med strålende sol og sommeraktig temperatur har det vært deilig å ta sykkelen fatt for å ferdes rundt i Århus’ gater. Dagen ble startet med en lang og rolig morgen. Til tross for en doven gjest som sov leeenge, hadde mitt meget gjestfrie vertskap latt frokosten stå på bordet og sørget for en flott start.

Den første av dagens to avtaler var lunsj med en av de som har lederansvar for arbeidet med mellomstore fellesskap i menigheten her. Han hadde særlig ansvar for de mest misjonale fellesskapene - hvor en liten gruppe fra menigheten hadde startet noe som primært omfattet folk som ikke har noe forhold til menigheten. Det ble en nyttig prat. Vi kom også inn på en liten prat om fredens mennesker - eller persons of peace, som noen kanskje kjenner det som (kortkurs for dem som ikke er kjent med begrepet: I Lukas 10 sender Jesus ut sine disipler. Der snakker han om at de som tar dem i mot der de kommer, dem skal disiplene ta inn oss og bruke tid med. Overført på vår tid kan vi spørre hvem det er som tar oss i mot - som er våre fredens mennesker - og som vi skal få prioritere å bruke tid med).

Han påpekte at det er forskjell på en venn og en fredsperson. En fredens person er ikke bare en som har lyst til å være med deg, men en som også omfavner - eller i alle fall er interessert i - din tro og det du kommer med. Dette ble noe å tygge videre på for meg - som under samtalen nok forstod at jeg har tenkt mye i kategorien “en som signaliserer at han har lyst til å henge med deg.”

Dagens andre møtepunkt var middag hjemme hos en familie som har valgt å flytte til et område i Danmark hvor 80 prosent av innbyggerne er innvandrere, med tanke om å danne et misjonalt fellesskap der. Utrolig inspirerende å høre om deres tanker, og hvor godt mottatt de blir i nabolaget.

Et særlig interessant moment som kom opp der var det som handler om å tjene og la seg tjene. De fortalte om hvordan deres inngang når de kom dit lett kunne var at det var de som hadde “overskudd”. De som skulle vise godhet og Guds kjærlighet til menneskene i oppgangen. Men det som virkelig hadde vært et vendepunkt var den dagen de spurte nabokona om hun kunne se til leiligheten den måneden de var borte, og hvor mye det hadde betydd for henne. Eller da de lot en annen kjøre dem til sykehuset når de skulle føde.

Jeg tror det ligger noe viktig i å se at når vi ønsker å nå andre mennesker med evangeliet, og er intensjonale på det, så kan det lett oppstå en maktstruktur hvor vi er “de sterke”. Ved at det alltid er vi som skal være på tilbudssiden og tjene osv. Men er vi selv villig til å bli tjent? Til å være de sårbare som lar oss tjene? En side ved Jesu inkarnasjon er i alle fall at han ble et spedbarn, sårbar som ingen andre, som var nødt til å bli tjent av andre.

Forkynnelse er noe av det jeg liker aller best å holde på med. Og noe av det vanskeligste jeg holder på med. Derfor er det kjærkomment med input som kan gi hjelp til å utvikle seg. Når jeg på USAturen kom over boka “Communicating for a change” av Andy Stanley, havnet den derfor raskt i handlekorva.

Stanley er pastor i North Point Community Church i Atlanta, og jeg har med (u)jevne mellomrom glede av å høre podcast derfra med talene hans. Han har funnet sin måte å forkynne på - som han er veldig tro mot - og som ikke uten videre er min favoritt, men som jeg likevel oppdager at jeg ofte sitter igjen med mye etter å ha hørt.

Denne måten å forkynne på kaller han i boka selv for “one point message”. Og hovedbudskapet i boka hans er vel nettopp at hvis en ønsker å forkynne på en slik måte at det ikke bare blir overføring av informasjon, eller noen gode tanker eller poenger - som folk har glemt når de våkner dagen etterpå, så må han ett tydelig poeng man ønsker å formidle, og så bygge talen sin rund dette.

Forkynnelse har mange elementer ved seg. Bibelstudiet. Bønnen. Struktuering av innhold. Eksempler og historier. Og så videre. I denne boka er Stanleys fokus ganske tydelig på ett punkt: nemlig kommunikasjon. Han mener ikke at bønn, bibelstudier osv ikke er avgjørende elementer, men det som opptar ham her er hvordan vi kan kommunisere det vi har på hjertet best mulig. Dette formidler ved at co-forfatter Lane Jones i bokas første del har skrevet en fortelling om en pastor som strever med forkynnelse, og så legger Stanley i bokas andre del ut sin måte å jobbe med kommunikasjon på. Som i essens altså er: One-point message.

Stanley er ganske tydelig i boka på at en vanlig bibelutleggelse, eller undervisning kan være bra nok i seg selv. Men at en rekke forskjellige poenger blir for mye for folk å huske på. Skal budskapet ta tak i dem, må heller fokuset ligge på en enkel ting, og så må talen ta utgangspunkt i formidle hva dette betyr og hvorfor det er viktig. Til å arbeide med dette bruker han fem spørsmål:

• Information: What do they need to know?
• Motivation: Why do they need to know it?
• Application: What do they need to do?
• Inspiration: Why do they need to do it?
• Reiteration: How can I help them remember

Stanley er veldig opptatt av at det ikke er selvsagt for folk flest hvorfor de skulle ha interesse av å få med seg det en taler snakker om. Derfor er det avgjørende å skape en forbindelse som gjør at folk ser sammenhengen til sitt eget liv.

Det er flere sider ved det Stanley skriver som kan problematiseres. Ikke alt verken i Bibelen eller livet egner seg til, eller er ment for tror jeg, å behandles i ett-punkts taler som uten videre forenkler det som i virkeligheten er ganske komplisert. Og ikke alltid skjer forandring ved at man hører en tale, som viser en vei, og så følger man den. For mange av oss er det vel mer slik at vi blir formet av Ordet og forkynnelse over tid.

Likevel tar jeg med meg flere mye gode ting fra denne boka, akkurat som jeg har gjort fra Stanleys forkynnelse. Det er veldig nyttig for oss som forkynner å bli minnet på viktigheten av å ha en forståelse av hva som er kjernen i budskapet vi går med. Du kan kalle det “poenget” med talen, du kan kalle det “åket Gud har lagt på deg”, du kan kalle det osv. Men det er utrolig lett å motta et tema eller en tekst, raske sammen de gode poenger og momenter vi har, og holde en god og korrekt tale. Stanleys bok minner i alle fall meg på hvor viktig det er å kjempe med det en skal forkynne, både i bønn og forberedelser, til en vet at en har noe mer enn en rad gode poenger å gi - en har noe på hjertet, en brann, et åk, noe som faktisk er viktig å få gitt fra seg.

Det er og i seg selv en god påminnelse å jobbe nettopp med kommunikasjonen. Alt handler ikke bare om å finne budskapet, men også om å avlevere det slik at folk kan få tak i det. Stanley utfordrer kraftig på å ikke slå seg til ro med “det er min stil” eller “det er ikke min stil”, hvis det fører oss til å bli forkynnere som kjeder folk.

Dette er ei lettlest bok, med lett tilgjengelig poenger som gir en god anledning til å reflektere over sin egen forkynnelse. Ikke det dypeste jeg har lest, men vel verdt noen timer.

Sist høst gav Truls Åkerlund ut boka Gud i kirkeasyl - Tid for å sette ham fri? Og boka har lenge ligget framme, men det måtte en flytur til USA til før jeg fikk pløyet gjennom den. 

Dette er en god og velskrevet bok, som jeg opplever gir en god inngang til den samtalen som føres under ulike headinger ala “emerging”, “missional”, “postmoderne” osv, men som vel i sum kan sies å handle om hvordan vi kan være kirke i vår tid og møte de utfordringer som ligger foran oss. Hvilke spørsmål vi trenger å stille til historien og tradisjonen vi er en del av, og hva som trengs å forandres. I essens stiller den spørsmålet: Hva gjør vi når de gamle kartene våre for hvordan være kirke ikke lenger virker?

Først og fremst opplever jeg “Gud…” gir en god innføring i det verdensbildet, den erkjennelsen av virkeligheten vi lever i, som ligger til grunn for denne samtalen. Dernest gir den noen god innsteg til en del av de spørsmålene som stilles. 

For dem som allerede har lest Hirsch, Gibbs, McLaren eller andre premissleverandører for samtalen, byr denne boka i seg selv på lite nytt. For dem som ikke har, gir denne boka et veldig godt innsteg til hva samtalen dreier seg om. I tillegg er det kjærkomment å ha ei bok på norsk om emnet. Når den i tillegg er velskrevet, er det en god ting. Åkerlund er også meget god på spisse og gode formuleringer, som både vekker munterhet og ettertanke.

Dette er ei bok som anbefales - og føler du stoffet er kjent - er det ei bok som er god å anbefale andre.  

Søndag begynner vi med gudstjenester igjen på IMI. Denne våren starter vi på å gå gjennom Apostlenes gjerninger. En utrolig spennende historie, som på mange måter er vår historie, fordi den forteller om hvordan kirka levde og spredde seg fra starten av. Boka sier mye om Den Hellige Ånd. Om oppdraget vi er gitt. Om hva det vil si å være kirke.

Peter Haldorf skriver i starten av sin bok om Apostlenes gjerninger - Åndens folk: “Mennesket bærer et skjult bilde i seg, skjult, men likevel synlig. Paradiset slumrer i vår avgrunn. Vår bestemmelse er en annen enn den som ofte dikterer livene våre. Vi er skapt for en verden der “rettferdighet, fred og glede”(rom 14,17) bor. Innerst inne, når alt blir stille, vet vi det.

Det var denne verden Jesus gjenkalte i menneskenes bevissthet. Han slo dens dører opp på vidt gap og ga den et navn: Guds rike. Hver gang han gjorde et mirakel, ble det åpnet for lys i en trett verden. Underet speilet den naturlige tilstanden i Guds rike. Det minnet menneskene på hvor de kom fra, og hvor de var på vei. Hvert eneste mirakel var en åpning der det tapte paradiset glimtet til.

Lyset fra evigheten skinte inn i tiden. Etter at Jesus selv, etter fullført korsfestelse og bevitnet begravelse, hadde vendt tilbake til livet - bevist oppstått - skulle verden aldri mer bli den samme. Nå hadde den fått et nytt fellesskap som utgjorde et sterkt tegn på en ny verden. Dette fellesskapet var kirken, den kristne menigheten.

Sterke ord om kirka. Hva den er, og og var ment til å være. Samtidig vet vi at mange ikke opplever den slik. Kanskje mistet vi noe? Kanskje er det nye ting å lære ved å lese boka om hvordan de begynte på nytt?

Jeg gleder meg!

Den amerikanske forfatteren og pastoren Dan Kimball har skrevet denne boken med utgangspunkt i samtaler med en rekke unge voksne som alle har det tilfelles at de liker Jesus veldig godt, men har kirke ganske langt oppe i halsen.

Kimball har ikke gjort noe vitenskapelig undersøkelse på dette, men opplever å ha nok erfaring til å kunne legge dette til grunn som et premiss. Utgangspunktet er uansett mer å lære av hva disse stemmene sier.

Han henter fram seks negative synspunkter som går igjen i forståelsen av kirka:

* Kirka er organisert religion med en politisk agenda.

* Kirka er dømmende og negativ.

* Kirka er dominert av menn og undertrykker kvinner.

* Kirka er homofob.

* Kirka hevder på arrogant vis at alle andre religioner tar feil.

* Kirka er full av fundamentalister som tar hele Bibelen bokstavelig.

Kimball bruker sitater fra dybdeintervjuene sine, eksempler fra eget liv og egen kirke, og skriver enkelt og lett gripbart om dette. Han påpeker at mange av disse påstandene ikke nødvendigvis stemmer for de fleste kristne, men at vi likevel må forholde oss til at mange ser oss slik. For hver påstand tar han tak i ting vi kan lære av det disse menneskene sier.  

Boka er skrevet ut i fra en amerikansk kontekst, og kan således ikke direkte oversettes til Norge. Likevel tror jeg den gir mange nyttige innspill også til situasjonen her.

Noe av det jeg selv sitter igjen med er:

* En utfordring til å komme mer i kontakt med nettopp hva folk utenfor kirka faktisk mener både om Jesus og kirka. Uten en annen agenda enn å høre hva de tenker. Han påpeker at mange pastorer har lett for å mure seg inne på kontor eller hjemme for å fordype seg i ting, og spør: Hvorfor ikke heller ta en arbeidsdag på cafe - og samtidig få muligheten til å se, møte og lytte til andre folk?

* Kimball er opptatt av at kristne “gjør leksa si”. At vi som kristne bør kunne gi mer reflekterte svar på hvorfor vi tror og tenker som vi gjør, enn bare skyte ut et bibelvers og si at “Bibelen sier det.” Vi må være beredt til å delta i en ordentlig samtale om temaene. Dette utfordrer både trosliv og kunnskap. Han tar på mange måter til orde for mer apologetikk. Dette mener han også bør prege fellesskapene våre. Underviser slik at folk får et sunt forhold til Bibelen? Underviser vi på en måte som utruster folk til å være i dialog om troa si?

Boka har også en følgesvenn “I like Jesus, but not the church” som er beregnet på nettopp dem som er i den situasjonen.

Tilbake med bøker igjen, og klar for kapittel 4 i Magnus Malms “hviskninger fra Katakombene.”

Her settes scenen i Det hvite hus, hvor George W. Bush hver dag står tidlig opp for å ha andaktsstund. Newsweek skriver: “De innvidde beskriver atmosfæren i det hvite hus som gjennomsyret av bønn.” Bush har sin sterke omvendelseshistorie, og troen betyr mye for ham.

Samtidig: Bush har som guvernør gitt klarsignal til 152 henrettelser. Han har som president trukket seg fra klimaavtaler, drevet en sterk militær opprustning etter 11.september, og det amerikanske diplomatiet kjennetegnes mer og mer av maktspråk. I tillegg har vi hele Irakinvasjonen.

Malm trekker ikke Bush sin tro i tvil - men lar heller dette bli utgangspunktet for å spørre: Hva er det som har skapt et så sterkt skille mellom den personlige kristne troen, og politiske vurderinger? Dette er nemlig et fenomen som strekker seg langt utover det hvite hus, og inn i vestlige kristnes liv. Ja, antagelig også inn i mitt liv.

Malm spør: “Hvorfor oppfattes det ikke som selvsagt at det å følge Jesus er uforenlig med en politikk på de sterkes og mektiges betingelse? Hvordan kunne den sentrale bibelske betoningen av rettferdighet bli så effektivt marginalisert og privatisert uten at vi merket det? Hvem skal si nei til uretten, når vi som bekjenner Kristus, tier?”

Han henter fram to viktige veiskiller som har vært med på å føre oss dit:

* Jesus løsrives fra inkarnasjonen. Utgangspunktet for den kristne kirke var personen Jesus. Gud som ble menneske, og disiplene som fikk være rundt ham. Gud som ble en av oss. Malm påpeker at denne forståelsens stod det kamp om allerede fra de første kristnes tid, med påvirkningen fra gnostisismen.

Men så tar han oss med til middelalderen, og Luthers tese om rettferdiggjørelse ved tro. ”I virkeligheten var Luthers utvelgelse av en lære - en ide - som viktigste bærer av det kristne budskapet stikk i strid med den tradisjonelle overbevisningen om at Kristi liv var det beste uttrykket for det kristendommen handler om. Luther flyttet fokus fra de synoptiske evangelier til Romerbrevet. Det skjedde med andre ord en forskyvning fra personen Jesus fra Nasaret til den personlige prosessen i det kristne mennesket.”

I tillegg begynte man å tale om skapelsesplanet - og plassere mer jordiske og politiske spørsmål i første trosartikkel. Kristen tro handler der i mot først og fremst om det den kristnes forhold til Gud - ut i fra andre trosartikkel. “Dermed har man, kanskje ubevisst, bygd opp evangeliet som et toetasjershus der det virkelig åndelige(Jesus) befinner seg i andre etasje, mens det mer jordiske og politiske(Skaperen) bor i første etasje.”

Malm spør: Har personen Jesus ofte blitt redusert til navnet Jesus?

2. Gudsrelasjonen løsrives fra samvittigheten. Malm påpeker at helt siden syndefallet har samvittigheten vært vårt sikreste kompass for å finne veien tilbake til Gud. Derfor har det viktigste spørsmålet for kristne ikke vært “Hvordan har jeg tenkt” men “Hvordan har jeg levd?”.

I gnostisk tenkning er der i mot menneskets grunnproblem intellektuelt. Der er utfordringen bevissthet - ikke samvittighet. Dette passer utmerket inn i vår tids kunnskapssamfunn, mener Malm. Og derfor er vi også preget av det. ” I den liberale leiren gjelder det å bryte opp fra de gamle formuleringene og finne et nytt språk for troen. I den konservative leiren kan man ane en tendens til å gå inn i evangeliet med intellektet først - i stedet for å gå inn med samvittigheten som ledestjerne. Spørsmålet er hele tiden: “Tenker jeg riktig?” ikke: “Lever jeg rett?”.

Det Malm gjør i dette kapittelet er altså i stor grad å påpeke at vi har kommet på for stor distanse til personen Jesus. Til livet hans. Til kallet om å følge ham. I stedet fokuserer vi på læren om han. På vårt indre liv med ham. Og slik druknet kallet vårt til å strebe etter rettferdighet - ikke bare i vår egen gudsrelasjon - men i denne verden.

Tredje kapittel i John Koenigs Soul Banquets handler om å se og utnytte potensialet i måltidene våre. Koenig foreslår å lage en list over alle typer måltider som foregår i menigheten/fellesskapet med en rimelig grad av regelmessighet, formelle, som uformelle. Så holder han fram fem punkter som han gjennom sine studier både i bibel og menigheter han har besøkt mener kan være med på å gjøre at måltidene får en misjonal effekt:

• Måltidene serveres raust. Preges måltidene av en raus holdning, av gjestfrihet, av at man har lagt noe ekstra i det? Preges de av at man har tid til hverandre? Og får forskjellige folk den samme maten? Gir vi folk som bor på gata like raust som menighetens ledere?
• De som steller til måltidet ledes av Ånden. Oppleves måltidet fra gjestens side som ett utrykk for kjærlighet utløst av “rettferdighet, glede og fred i Den Hellige Ånd” - eller bare noe som må gjøres, uten videre oppmerksomhet mot gjestens tilstedeværelse? Her påpeker Koenig også at i menigheter som har vektlagt måltidets rolle har flere han intervjuet gitt uttrykk for at de ikke følte seg fult som medlemmer av menigheten før de hadde servert/vært vertskap for et av menighetens måltider.
• Måltidets setting betyr noe. Hvilket forhold er det mellom stedet man spiser og stedet man tilber? Ofte vil det være en sterk effekt om det skjer på samme sted - med den rammen det setter måltidet i. Her vektlegges også den estetiske rammen rundt måltidet.
• Effektfulle måltider innebærer rollebytter. “We have noted that in a number of NT stories people who initially comes as guess endes up exercising roles that are normally associated with hosts, and vice versa” Og: “By faith in the Spirits guidance we can sometimes get beyonding seeing our host roles primarily as a good work that confirms our righeousness. Instead we can learn to be served by our guests, recieving the gifts they bear with joy and gratitude.” Her påpeker han også hva som måtte skjule seg av holdninger i menighetens måltider. I prinsippet er alle plasser å sitte like verdifulle - men er det egentlig mest anerkjennelse i å sitte der noen av lederne sitter?
• Måltider som gir misjonal effekt er et langtidsprosjekt. Fruktene av måltidene våre kan ikke måles fra gang til gang. Og ikke i tall og nummer. Men mye erfaring viser at over tid så vil de kunne utløse andre ting. Koenig skriver fra en menighet han besøkte, om utadrettede ting de gjorde: “In fact, most of them evolved out of table conversations between guests and hosts…church meals will generate new forms of mission even when they themselves are already missionary events.”

Kirkas måltider gir misjon, ifølge Koenig. De er et sted for å velsigne og bli velsignet. Et sted hvor nye initiativ, og kjærlighet til andre, fødes ut av det som skjer rundt bordet.

I dag er vi klare for å se på det tredje kapittelet i Magnus Malms ”Hviskninger fra katakombene”: Den nye måten å snakke om Gud på.

Utgangspunktet er Jesu egen konfrontasjon med verden når: ”Vend om, for himmelriket er nær!” Jesus kom med noe så totalt annerledes, som for noen ble truende – mens det for andre tente håp. “Motstand eller omvendelse. Egentlig ble det aldri mulig å svare med noe annet.”

Malm peker på at det i dag pågår en bevegelse som speilvender hele denne konfrontasjonen: “Det er som om det nå er Gud som stilles til rette ”Endre deg! Den postmoderne tiden er her…vår tidsalder stiller evangeliet på valg: Det må omvende seg fra sine påstander, ellers kan det ikke unngå å dø ut.”

Malm påpeker at et viktig rengjøringsarbeid er blitt gjort når autoritære bilder av Gud og kirken har blitt revet ned, men at noe viktig går tapt om kirken ikke har noen svar, men bare er dialogpartner:

“Sannheten, som før har vært noe større enn oss selv, noe vi kan ta spenntak mot eller bøye oss for, er blitt mindre enn oss selv, noe vi kan hanskes med, endre og kontrollere. I denne situasjonen blir det selvsagt umulig å snakke om omvendelse. Det er jo urimelig å forvente at vi skal overgi herredømmet i våre liv til noe som er mindre enn oss selv. Og dermed forsvinner også trosforventningen som til alle tider har åpnet døren for erfaringer som ligger utenfor våre egne evner.”

Les gjerne avsnittet over en gang til. Jeg synes det er glitrende. Og noe å la seg bryne på. Hvorfor overgi kontrollen til noe som er mindre enn oss selv?
Malm påpeker at marginaliseringen av kirken i Skandinavia er en virkelighet vi ikke kan feie unna. Rent logisk finnes det to veier å gå:

* Fjerne de innslagene i lære og liv som støter an mot samfunnet slik at man blir godtatt som en i gjengen.
* Velge troskap mot evangeliet, med fare for at kirken ikke blir bekreftet som relevant for samfunnet.

Når Malm skal utmynte dette beviser han igjen at ikke lar seg fange i noens bås, men utfordrer de fleste av oss. Han lar ikke klassisk konservative kristne få eieretten på alternativ to når han påpeker at det finnes to måter å gå denne veien på:

* “Det kan på den ene side foretas med en selvrettferdig holdning. ”Det er vi som har sannheten, det er opp til de andre å endre seg, vi har ikke noe nytt å lære av noen som står utenfor kirken.”
* “Men valget kan og foretas med dyp selvransakelse: ”Har vi latt sannheten ramme våre egne liv? Hvordan lever vi? Hva er vårt ansvar for at situasjonen er blitt slik den er?”

“Kanskje aner vi her en forklaring på hvorfor dogmatismen, intoleransen mot annerledes tenkende og den manglende evne til å lytte og føre en ekte dialog er så forbløffende likt både hos de mest liberale og de mest konservative. De oppfatter seg begge som betydningsfulle budbærere med sannheten i veska – ikke som små mennesker under sannhetens stjernehimmel.”

Så fortsetter kapittelet med vinklinger mot både psykologi og vitenskap. Vi har ikke plass til å se nærmere på det her. Men la oss ta med oss avslutningens visitt i oldkirken. Som levde i erfaringen med at Jesus hadde møtt en voldsom motstand, men at nettopp gjennom denne motstanden satte Gud sin plan ut i livet:
”Dette bøyingsmønsteret ga oldkirken en for oss nesten ufattelig frimodighet til å møte motstand uten å gi opp eller ta den som et tegn på at det var på tide å endre budskap…I kirkens liv erfarte de at veien til oppstandelsen alltid gikk via korset.”

Utfordringer jeg tar med meg i dag:

* Å se meg selv som ”et lite menneske under sannhetens stjernehimmel”.
* Å hente trygghet og frimodighet i budskapet om korset og oppstandelsen.

I dag ser vi nærmere på andre kapittel i John Koenigs Soul banquets, som bærer tittelen “Gifts at the table”.

Koenig tar utgangspunkt i flere NT-tekster som viser at det å takke Gud ble sett som en helt sentral del av kirkens måltider. Dette ser vi ved at verbet for å “gi takk” - eucharistein - brukes ved alle fire beretningen om den siste måltid, men vi ser og at det slett ikke begrenser seg til måltider som omhandler nattverd - se f.eks. Apg 2,46: “de spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede”.

“This phenomen suggest that New Testament believers felt unusually gifted by God when they shared food together.”

Med dette utgangspunktet ser Koenig nærmere på nådegaver - charismata - Gud gir. Han påpeker bredden av gaver, og at dette er noe som gis til alle troende, før han går inn i Paulus undervisning om nådegaver i 1 Korinterbrev,  og særlig kapittel 12-14. Han påpeker at Paulus tydeligvis går ut i fra at disse gavene i hovedsak har å gjøre med hvordan de troende uttrykker seg når de kommer sammen for å tilbe Gud.

Så spør han mer spesifikt - hva slags samlinger for å tilbe Gud? “Above all, I think, it’s worship that takes place during meals. When Pauls spells out his views on problems connected with the practice of the Lord’s supper in Corinth(1 Kor 11, 17-34), he presupposes that the emergence and use of spiritual gifts, which he goes on to discuss at lenght in chapters 12-14, will be a regular part of his readers experience at the table. But this wasn’t just a Corinthian phenomenon. In fact, we should probably consider the weekly ritual meals of most New Testament churches to be the normal settings for recieving divine charismata.”

Med dette utgangspunktet tegner han et bilde av et lite formelt måltid - hvor folk beveger forflytter seg i rommet ettersom nådegavene tas i bruk på ulike vis. Og han påpeker hvordan dette ikke bare handler om at man kommer sammen for å møte Jesus, men for fellesskapet med hverandre:

“This they do, Paul thinks, trough giving and receiving spiritual gifts. In his view, the Holy spirit constantly channels abundant resources to some believers so that they can minister to the limitations and needs borne by others, with the result that all parties are built up and honored.”

Det blir altså et sted hvor de som er med bruker gavene Ånden gir til å bygge hverandre opp. Og ut i fra dette utleder Koenig misjonsperspektivet: ved måltidet blir et sted hvor mennesker mottar gaver og kall fra Gud som de sendes ut med. “Gifts emerged, along with commitments to use them. And the mission of the church blossomed.” Koenig påpeker her svakheter i den tradisjonen han selv står i og er glad i - hvor gudstjenesten og liturgien er så stram - at det ikke gis noen plass til å dele disse gavene med hverandre, eller gi fra seg budskap man får til andre, når menigheten kommer sammen.

Mot slutten av kapittelet gir Koenig også nåtids eksempler på hvordan man har sett dett skje i ulike kirker. Og sier om hvordan vi kan begynne å utforske dette: “It could be that for many church members these days a serious exploration of missionary gifts in meal settings will have to begin with those occuring outside our formal liturgies.”

Jeg fascineres av rollen Koenig mener å se fellesskapet rundt måltidet har å spille i det kristne fellesskapet. Og at det er sted for å motta Guds gaver. Samtidig er jeg usikker på i hvilken grad Koenig “overtolker” materialet sitt. Uansett er det et flott perspektiv - at når en gjeng samles rundt bordet til mat og fellesskap, så er det en anledning for Gud til å gi oss sine gaver.

(Neste ut: Exploring the potential of our meals).

Jeg nevnte på lørdag noe om Emerging Church og en tale Mark Driscoll hadde holdt - hvor han tar tak i teologien til profilerte folk som Brian McLaren, Doug Pagitt og Rob Bell. Denne kan nå lastes ned her. Har ikke fått hørt det skikkelig selv, så jeg drar ikke i gang noen debatt her akkurat - men henviser til et kort resyme av innholdet hos Emerging Grace. Hvis noen av dere sjekker det ut, hører jeg gjerne synspunktene på det. Selv kjenner jeg best Rob Bell, har lært mye av både podcast og bøkene hans. For meg virker vel mye av det Driscoll tar opp rundt Bell ganske søkt.

I tillegg er det jo noe med måten Driscoll gjør det på, og “naming heretics” jeg er litt skeptisk til. Men kan det legge grunnlag for en bra samtale om teologi er det en fin ting.

For de som ikke skjønner hva det her er snakk om men er nysgjerrige:

Emerging/emergent church er i seg selv et ganske vidt og ullent begrep, så du er ikke alene Men wikipedia har en ganske bra omtale av hva det er snakk om her. Info om de ulike folkene jeg har nevnt finner du lett ved å google dem. Taler til Bell og Driscoll(video til og med) kan du podcaste hvis du søker på dem i Itunes. Selv har jeg stor glede av begge. Søker du i Itunes på Emergent Village vil du der også finne ting av McLaren og Pagitt.