Guttegarderoben

Også på dag 2 har Danmark smilt til meg. Med strålende sol og sommeraktig temperatur har det vært deilig å ta sykkelen fatt for å ferdes rundt i Århus’ gater. Dagen ble startet med en lang og rolig morgen. Til tross for en doven gjest som sov leeenge, hadde mitt meget gjestfrie vertskap latt frokosten stå på bordet og sørget for en flott start.

Den første av dagens to avtaler var lunsj med en av de som har lederansvar for arbeidet med mellomstore fellesskap i menigheten her. Han hadde særlig ansvar for de mest misjonale fellesskapene - hvor en liten gruppe fra menigheten hadde startet noe som primært omfattet folk som ikke har noe forhold til menigheten. Det ble en nyttig prat. Vi kom også inn på en liten prat om fredens mennesker - eller persons of peace, som noen kanskje kjenner det som (kortkurs for dem som ikke er kjent med begrepet: I Lukas 10 sender Jesus ut sine disipler. Der snakker han om at de som tar dem i mot der de kommer, dem skal disiplene ta inn oss og bruke tid med. Overført på vår tid kan vi spørre hvem det er som tar oss i mot - som er våre fredens mennesker - og som vi skal få prioritere å bruke tid med).

Han påpekte at det er forskjell på en venn og en fredsperson. En fredens person er ikke bare en som har lyst til å være med deg, men en som også omfavner - eller i alle fall er interessert i - din tro og det du kommer med. Dette ble noe å tygge videre på for meg - som under samtalen nok forstod at jeg har tenkt mye i kategorien “en som signaliserer at han har lyst til å henge med deg.”

Dagens andre møtepunkt var middag hjemme hos en familie som har valgt å flytte til et område i Danmark hvor 80 prosent av innbyggerne er innvandrere, med tanke om å danne et misjonalt fellesskap der. Utrolig inspirerende å høre om deres tanker, og hvor godt mottatt de blir i nabolaget.

Et særlig interessant moment som kom opp der var det som handler om å tjene og la seg tjene. De fortalte om hvordan deres inngang når de kom dit lett kunne var at det var de som hadde “overskudd”. De som skulle vise godhet og Guds kjærlighet til menneskene i oppgangen. Men det som virkelig hadde vært et vendepunkt var den dagen de spurte nabokona om hun kunne se til leiligheten den måneden de var borte, og hvor mye det hadde betydd for henne. Eller da de lot en annen kjøre dem til sykehuset når de skulle føde.

Jeg tror det ligger noe viktig i å se at når vi ønsker å nå andre mennesker med evangeliet, og er intensjonale på det, så kan det lett oppstå en maktstruktur hvor vi er “de sterke”. Ved at det alltid er vi som skal være på tilbudssiden og tjene osv. Men er vi selv villig til å bli tjent? Til å være de sårbare som lar oss tjene? En side ved Jesu inkarnasjon er i alle fall at han ble et spedbarn, sårbar som ingen andre, som var nødt til å bli tjent av andre.

Dagens sitat går til Abraham Pipers blogg:

Petter la inn en kommentar på en gammel post om Dan Kimballs bok “They Like Jesus but not the church” her om dagen, og aktualiserte med sin kommentar samtalen om hvordan kirka og kristne framstår for omverdenen. Er det meninger om alt mulig - og i sær moral - som er vårt fremste kjennetegn, eller evner vi å peke på Jesus?

Dette aktualiserer noe jeg har gått og tenkt på i det siste. Min, og jeg tror mange i min generasjons, tilnærming til å snakke høyt om ting jeg mener noe om har i stor grad vært at jeg heller velger å ligge lavt. Dels som en reaksjon på nettopp det bildet både Petter og Dan Kimball tegner opp, dels ut i fra en overbevisning om at det er Jesus - og et møte med ham - som kan forandre folk, ikke mine meninger om ting, og dels ut i fra en tanke om at det ikke er i den offentlige debatt de reelle kamper står - men i møtet med mennesker som kjemper med de ulike spørsmål en kunne kjenne seg oppmuntret til å mene noe om.

Jeg har forsåvidt ikke forkastet denne tanken. Samtidig sitter jeg med en økende følelse av  at denne tilnærmingen mangler noe. At det står i fare for å bli noe passivt og taust ved det.

Kol 4,6 ble for meg noe å tygge på inn i dette: “La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.”

Hvordan ser det ut i praksis?

Kan disse ordene vise veien mot noe som ikke er passivt og taust, men som heller ikke kjennetegnes av tusen meninger - i stedet for en veiviser mot Jesus?

I dag har jeg lest to ting som kanskje har noe med hverandre å gjøre.

Nr.1:

I Silicon Valley innfører nå stadig flere selskaper såkalte “topless” møter, hvor bærbare pcer og andre elektroniske dingser forbys. Dette fordi man opplever manglende konsentrasjon hos mange, og at øyekontakt med skjermer og ikke mennesker er et problem.

Nr. 2 er et sitat fra Åndens folk av Peter Haldorf - side 92:

” Roten til den utbrenthet som har blitt noe av en farsott i vår tid, er ikke så mye volumet av arbeid som den økende oppstykkingen av vår tilværelse. Opplevelsen av å få stadig flere relasjoner og oppdrag, der vi bare makter å være halvhjertet tilstede, leder til en tærende frustrasjon. Det utløser stress og en konstant følelse av utilstrekkelighet. Når konsentrasjonen blir borte, mister vi evnen til tilstedeværelse i det vi gjør. Vi befinner oss hele tiden et annet sted enn der vi er i øyeblikket. I et åndelig lederskap blir dette katastrofalet, ettersom det i så høy grad bygger på nærvær - å være nærværende for Gud, mennesker og med seg selv.”

Dette er forøvrig skrevet på den nyeste duppeditten jeg har tilgjengelig - en macbook pro.

I likhet med flere andre, minner også jeg om ta Morten Holmquist og gjengen har fått ei ny og spennende side for ungdomsarbeid opp og gå nå. Kristian er blant bidragsyterne. Verdt å sjekke ut.

Det er nyttårsaften, og teksten jeg har meditert på siden start av dagen er fra Lukas 13, 6-9:

Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen.  Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det.  Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.’»

For å være ærlig er det mye med teksten jeg enda ikke forstår, så jeg skal slett ikke prøv meg på noen utleggelse her. Men den reiser spørsmålet om å bære frukt. Og det er et spørsmål som har dukket opp ofte i hodet gjennom 2007. Bærer jeg frukt? Bruker jeg tida og livet jeg har fått på beste vis? På en slik måte at det betyr en forskjell i denne verden? Hva burde være annerledes.

Spørsmålet skal få stå ubesvart her. Men jeg opplever det som et godt, om enn tidvis ubehagelig spørsmål å ransake seg selv med. Jesus kaller oss til et liv som bærer frukt. Han snakker f.eks. om å bære frukt som svarer til omvendelsen. Kan det gjennkjennes i livet mitt? Et godt spørsmål å stille, stadig vekk, men og når status settes for året som har vært.

2007 har vært et innholdsrikt år. Ny by, nye venner, ny menighet, ny jobb. En ting er sikkert: Gjennom alle nye bekjentskaper i året som har gått har jeg fått lov til å smake mye på de gode fruktene andre mennesker bærer. Det er jeg takknemlig for. Og jeg har lært mye nytt.

En av de tydeligste fruktene jeg umiddelbart ser i eget liv for 2007 er nok i ekteskapet. Å flytte, begynne på nytt på nytt sted, har helt klart knyttet meg og Hildegunn tettere sammen. Gjennom forandring har vi blitt mer avhengig av hverandre. Gjennom avstand til gamle venner har jeg måttet lene meg mer til henne. Vi er mer på samme sted. På felles platform. Og det kjennes bra. En god frukt.

Men fortsatt har jeg tenkt å plundre videre med spørsmålet: I hvilket grad bærer livet mitt god frukt, og i hvilken grad er jeg - for å bruke bildet fra bibelteksten - et tre som bare står der og suger ut jorden?

Et annet poeng fra Mark Melluish sin undervisning i helgen, som har festet seg hos meg var utsagnet: “Jesu tjeneste var i stor grad en tjeneste av avbrytelser. Han lot seg avbryte på vei til noe, og hadde tid til å stoppe opp.” Melluish kom også tilbake til dette når han utfordret oss - på å leve et liv som var åpent for avbrytelser. For å stoppe opp for det som kommer i vår vei.

Dette har festet seg hos meg. Jeg hører nemlig ofte om det å være fokusert. Om å bruke tiden min på de rette tingene. Og det skaper lett et mål om godt planlagte, strukturerte dager, som gjør at får gjort mest mulig av de rette tingene. Men har jeg tid til å la meg avbryte når noen trenger det?

 Da jeg hadde prestepraksis i Tromsø domkirke for noen år siden, husker jeg at veilederen min fortalte om en vane han hadde: Han la alltid inn minst et kvarter ekstra når han skulle bevege seg fra et sted til et annet. Da hadde han tid til å stoppe om han traff noen som underveis som ville slå av en prat.

Jeg tror det er noe her. I å ikke leve så velorganisert og fokusert at de man møter underveis ender opp som hindringer på veien mot målet.

Oppdatert 1: Stig har skrevet en respons om temaet på sin post. 

Oppdatert 2: Forfatteren Dan Kimball berører og temaet i denne posten. Du må bla litt nedover for å komme til det.

Vel tilbake fra ei flott helg i Bergen. Tema var “Velsignet for å velsigne”, og det var Mark Melluish, prest i London som underviste. Opplevde særlig at han utfordret på en livsstil utenfor det trygge, og med blikk for verden rundt.

Men dette temaet satte også i gang noen tanker rundt dette med godhet og barmhjertighet som jeg vil lufte her. For mye av utgangspunktet for undervisningen, slik det var annonsert, gikk nettopp på å nå ut til omverdenen med godhet. Og Melluish fortalte mye om det han kalte “random acts of kindness” - la oss kalle det tilfeldige gode gjerninger - som de gjorde mye av i sitt nærmiljø. Bilvask, avis og kake på døra til folk en lørdags morgen, osv. Og han var relativt tydelig på at dette også handlet om å gjøre menigheten synlig, og at frukten av det var at flere kom til kirke - og ble kristne.

Dette leder oss til den første iboende spenningen rundt dette temaet: Når vi som kristne viser godhet til omverdenen, gjør vi det da med en skjult agenda? Er det egentlige målet å se menneskene omvendt? Dette har jeg tenkt mye på de siste årene. Og der jeg er nå, tenker jeg at dette er en spenning som vil ligge der, og ikke lar seg løse.

Vi sier gjerne at vi viser godhet/nestekjærlighet fordi vi gir videre av den godheten vi selv har møtt. Vi er velsignet for å velsigne. Og hvis vi ønsker mennesker godt, og tror at det beste for et menneske er å leve med Gud - så vil det nødvendigvis være et underliggende ønske om å gi dette mennesket det beste: livet med Gud.

Det som imidlertid blir viktig er å likevel kunne si at godheten vi viser et menneske har verdi i seg selv. Frukten av den måles ikke i antall som blir kristne, men i at den fikk bety en forskjell i dette menneskes liv. Når et menneske får hjelp som gjør livet bedre, så har vi vært med på å bringe Guds rike nær - selv om dette mennesket fortsatt ikke tror på Gud. Og derfor trenger heller ikke godheten serveres med en dose fortelling om evangeliet attåt. Men den kan gjerne serveres med en bønn, og åpenhet for å vise mer av hvem Gud er.

Det andre spørsmålet, som jeg kanskje særlig har reflektert over i helgen, er hva slags godhet snakker vi om? For på den ene siden gir Bibelen oss et kall til å bry oss om de svake og utslått. Til å vise omsorg for de som virkelig trenger det. Og på den andre siden forteller Mark Melluish om random acts of kindness, som kan dreie seg om å gi noen en sjokoloade. Og jeg stod selv en hel uke på Godhetsfestivalen i høst og vasket biler til hvem som helst.

Til denne siste kategorien kan man spørre: Hva slags hold er det egentlig i en slik type godhet? Hvilken forskjell gjør den? Er den egentlig med å bringe Guds rike nær? Eller bidrar den bare til å vi kjøper oss unna Bibelens kall til nestekjærlighet og barmhjertighet på en billig måte?

Der jeg er nå, tenker jeg at vi trenger å tydeliggjøre hva som er hva, og gjøre et lite skille. For:

Jeg opplever at de små, i første øyekast ubetydelige, gode gjerningene - som like gjerne kan møte millionæren som den svake, har sin rolle. Alle mennesker har godt av å møte godhet. Det å få en uventet liten velsignelse kan bety mye for hvem som helst. Og gir uttrykk for at vi som kristne ønsker verden rundt oss vel. Ikke minst så tror jeg også at det gjør noe med oss selv - det utvider hjertene våre, og kan hjelpe oss til å se folk rundt oss enda bedre. Jeg tror det er helt ok om dette av og til skjer i organiserte former - at vi hjelper hverandre til dette. Men det beste, og viktigste, er jo om det også kan bli en naturlig del av hverdagen vår - at vi er åpne for å være rause, og gi folk vi ser trenger det en liten velsignelse.

Men: Problemet oppstår hvis vi tenker at en bilvask eller gratis brus kan stå som svaret på kallet til å bry seg om de svake og utslåtte. Da har vi sporet av. For det krever noe helt annet. Det er viktig at vi bryr oss om de som ikke har det de trenger. De som sliter med livet sitt. Og at vi gjør det på en måte som er mer varig enn en “random act of kindness”. Slik at Guds rike kan komme nær til dem også.

Kanskje kan vi kalle det første godhet, og det andre barmhjertighet? Jeg vet ikke. Men jeg tror det er nyttig å gjøre skillet. For vi trenger ikke å la disse to dimensjonene stå mot hverandre. Men vi må ikke la den første fortrenge den siste.

Oppdatering: Alf Kjetil Waglermo i Vårt land har også skrevet en god kommentar om programmet.  

I går benket jeg meg for å se premieren på Kristopher Schaus mye opphausede serie “De syv dødssynder”. Jeg har hørt ryktene om seriene en stund, jeg har mottatt mail om å skrive under på protestopprop, jeg har lest portrettintervjuer med Schau selv nå i dagene før. Så nå var jeg spent på å se hva dette egentlig var.

Utgangspunktet er altså at Schau griper tak i katolsk teologi sin tradisjon om syv dødssynder. Schau og hans to assistenter tar dem for seg en for hvert program, og blinker ut tre uttrykk for disse, som Schau så skal gjennomføre. Litt ulike mål har vært uttalt, som å se om han kan klare å vekke Guds vrede til live, se hvor langt ned i helvete han kan komme, og “i høst dør kristendommen i Norge” har også vært brukt.

Jeg har sett programmet, sovet, og nå skriver jeg - så jeg har ikke gått inn i veldig grundige refleksjoner rundt det hele - men her er noen av mine umiddelbare reaksjoner:

For det første opplever jeg programmet som lite sjokkerende. Jeg sitter ikke akkurat måpende igjen, funderene på hvordan dette er mulig. Det kan selvsagt bety flere ting: at programmet har vært så hypet i forkant at en forventet mye, at jeg har sett Schau gjøre ganske mye rart før, eller selvsagt at jeg selv blir sløvet av at det er blitt ganske “normalt” å tøye grenser ganske langt i ulike humorprogrammer.

Samtidig opplever jeg progammet som lite morsomt. Litt vag humring av og til, sped latter når Schau roper “kom med røra”, men ellers var det sjelden mye å smile over. Tempoet var lavt, de gode replikkene få, og lite å bli veldig overrasket over. Jeg har gappledd av Schau f.eks. da han var på P3 og drev med diverse eksperimenter i studio, men nå synes jeg det var tamt.

For meg virker og sjangeren uklar. Skal dette være å forstå som et rent humorprogam? Skal faktainnslagene innimellom tas for god fisk? Noen omtaler jo også Schau som en performance kunstner. Programmet har ansatser mot andre sjangere, men ender nok uansett opp som et ganske enkelt humorprogram.

Det er også verdt å merke seg hvilke uttrykk for dødssyndene Schau velger seg. Ved å la forfengelighet reduseres til å forkle seg som dame, ta en avstøpning av sin egen penis, og utføre noe plastisk kirurgi, kan han vel ikke beskyldes for å være veldig original. Og han bidrar neppe heller til å skape så mange tankevekkere hos oss seere om i hvor stor grad vi er fanget inn i forfengeligheten. Men det var antagelig heller ikke meningen.

På mange måter sitter jeg altså igjen med en litt flat opplevelse av et programmet som egentlig ikke engasjerte meg noe særlig. Det betyr imidlertid ikke at ingenting gjør inntrykk:

For det første kjenner jeg på noe av det kalde og likegyldige som preger Schaus innfallsvinkel til livet slik han framstår i offentligheten. Dette har slått meg i forbindelse med prosjekter han har hatt før, og slår meg like sterkt nå. Han framstår på en måte som helt usårlig, fordi ingenting virker å bite på ham på et følelsesmessig plan.

Samtidig slås jeg av hvilket bildet av Gud som ligger til grunn når innfallsvinkelen er at en må få ham sint, for å vekke ham til live - mane ham til aksjon. I kristne sammenhenger vil vi vel gjerne formidle at det Guds kjærlighet som driver ham til å agere. Hvilket gudsbilde er nærmest det folk flest tenker?

Hvor mye er denne serien å ta på vei for? Etter en episode vet jeg egentlig ikke. At det er elementer av blasfemi her er vanskelig å komme unna. Men at det bringer til torgs ting det norske folk vil ta varig skade av tviler jeg på. Først og fremst framstod den første episoden som et ganske lite engasjerende humorprogram.

Så har det skjedd igjen. Denne uka har det berømte hjulet trillet fortere enn meg, og det er i større grad jeg som dras avgårde av alt jeg må og skal, en opplevelsen av å selv sitte med initiativet. Slitsomt. Rart forresten at man tilsynelatende kan jobbe like hardt hvis man føler man er i forkant - og det kjennes godt, men alt blir annerledes når man er bakpå.

(De av dere som har ført meg forkynne om sinnets fornyelse i høst vet jo også noe om at dette ikke er en ny utfordring for meg - hold meg gjerne ansvarlig, jeg prøver å gjøre noe med det!!)

Uansett. Det jeg ville med denne posten var egentlig ikke å klage, men å takke. For til tross for en følelse av at hjulet drar meg nedover bakken i stadig høyere fart, sitter jeg akkurat nå og er utrolig oppmuntret over opplevelsen av hvor stor forskjell det er å være i en sånn situasjon hvis man vet, og lever i, at Gud er nær. Det er stor forskjell å sitte i bilen med fullt kav inni seg og tenke “rekker jeg det?”, enn hvis jeg kan si “Gud nå ser du det koker litt. Men jeg kommer fram når jeg kommer fram. Og du er nær. Vær så snill og gi meg det jeg trenger til det som ligger foran. Velsign praten. Gi meg det jeg trenger.”

De siste dagene har jeg sagt noe sånt som det til Gud flere ganger. Og blitt utrolig velsignet. Gud er nær! Av og til har jeg lurt på om jeg må få overskudd før jeg kan erfare at Gud er nær. For jeg skal jo sette meg ned og konsentrere meg om ham, og ordet hans, og bønnene jeg skal be. Men Gud er nær i stresset og kavet. Og hjelper meg så det ikke overmanner meg.

Så får jeg fortsette å jobbe med å finne en livsrytme som ikke så lett kommer ut av balanse. Men i mens takker jeg for at Gud er nær der jeg er.

En av måtene Gud har velsignet meg på i dag er ved at jeg har fått møtte flotte folk, som har oppmuntret meg. Først kaffe med  John Lende (ungdomspastor fra Kverneland), så lunsj med Sveinung Thingbø(ungdomsleder i Salem). To treff uten noen agenda eller mål. Hvorfor bruke tid på slikt når alt er så travelt?

Etterpå vet jeg hvorfor. Jeg ble utrolig oppbygd av det. Begge fortalte utrolig oppmuntrende historier de har opplevd i det siste. Begge delte utfordringer jeg kjente meg igjen i. Begge bekreftet noen drømmer jeg har for kirka. Begge ga meg tro på at det nytter, og på gode ting ligger foran oss. Nyttig tidsbruk? Definitivt.

Så raste jeg altså opp for å treffe lederne i student og unge voksne arbeidet. - Er det en god dag, spurte jeg. Ja, svarte de. Hva har vi å takke for i dag da? Og så kommer jommen meg en fantastisk remse fra hver og en om de gode tingene vi hadde å takke for siden sist.

Det ligger mye hardt arbeid foran før denne uka er i mål. Men jeg har gjort noen erfaringer som gjør at energinivået har fått en kraftig oppjustering:

Gud er nær og folk er flotte!