Jeg omtalte nylig at den siste Madrugada plata åpna opp et musikalsk felt for meg, ettersom bandet egentlig har gått meg litt hus for bi tidligere. Da var det en glede og dumpe innom platekompaniet og oppdage at kolleksjonen deres denne uken var og finne til 59,50 per plate. Sikra meg fire stk, og så langt lever det opp til forventningene. Anbefales for deg som har huller i samlingen!
Noen hyggelige gjester la for et par uker siden igjen en CD hos oss: Madrugadas nyeste plata, som bærer bandets navn som tittel. Dette er bandets siste plate, ettersom gitarist Robert Burås døde i fjor høst. Han var med under første del av denne innspillingen, og spiller på alle kuttene.
Selv har jeg egentlig hatt lite forholdet til Madrugada fra før. Har ingen av platene deres, og bare hørt løse kutt her og der. Men etter å ha fått dykket litt ned i denne plata må jeg si at dette virkelig er fantastisk musikk! Gitarbasert, litt melankolsk, men veldig melodiøs rockemusikk. Ni låter som alle står seg godt. Sivert Høyems mørke - jeg holdt nesten på å si Johnny Cash aktige stemme, men vet det er å gjøre dem begge litt urett.
Dette er vakker musikk, som absolutt anbefales. Skal jeg løfte fram et kutt blir det “Valley of deception”. Må høres!
La for en liten tid tilbake opp til en sykling gjennom o store Bruce sin diskografi, og følger nå opp med plate nummer 2. Den ble utgitt bare seks måneder etter debuten, og er en stor opptur i forhold til førsteplata - hvor plateselskapet prøvde å gjøre Bruce til folkartist.
På denne plata er mye mer av stilen og drivet jeg som har oppdaget Springsteen på et senere tidspunkt forbinder med ham. Plata inneholder kun syv låter, men med unntak av åpningslåta som et mulig svakt punkt, er resten av låtene tidvis geniale. Personlig vil jeg fremheve “Sandy”, “Rosalita” og “New York Serenade” som høydare.
Heller ikke denne plata tok av salgsmessig, og har vært lite kjent. Men den er lett å få tak i, og anbefales og sjekke ut!
…er hentet fra forordet til den første av Dave Marsh’ to biografer om Bruce Springsteen(skrevet i 1979):
“I believe that rock and roll has saved lives, bevause I know that it was instrumental in shaping my own. When Bruce speaks of rock reaching down into homes without culture to tell kids that there is anothere way to live, I understand it personally. That is exactly what happened in my house. If this book succeds, it’s because it takes the measure of the life of a bus driver’s son(like Bruce Springsteen) - or a railroad brakeman’s son (like myself), or perhaps your own life - and spells out something of what rock and roll has give to them. We had nothing; rock lent us a sense that we could have it all.
But over the past decade, rock has betrayed itself. It gnaws at my marrow to recall a hundred sellouts, from the rock opera movies that were all glamour and no heart, to the photos of rock celebrities with international jet-set fugitives. The inevitbale result was records that were made not with feeling but because there was a market demanding a product, and concerts performed with an eye only toward the profit margin. Rock became just another hierarchial system in wich consumers took what was offered without question. Asking who was fake and who was for real used to be half the joy of the thing. Losing that option was our own fault, of course, but that doesn’t make it hurt less. Rock saved my life. It also broke my heart. “
Wow! I kveld inntok en gjeng norske musikere fra f.eks. Jaga Jazzizt og National Bank, Christer Knutsten og Odd Nordstoga himself Folken, hvor de gjorde en hyllest til Bruce Springsteen under navnet Ashbury Park - som er navn på plassen Springsteens første plater ble til.
Og for et fyrverkeri! Det var utrolig gøy å se dyktige musikere med sine egne etablerte karrierer ose av spilleglede og kose seg med musikk de åpenbart likte veldig godt. De utstrålte mye energi, og leverte låtene nærmest mulig Sjefens egne versjoner - det vil si med store arrangement og mye instrumenter.
Flere av de store klassikerne kom også, med The River som en mulig publikumsfavoritt. Selv likte jeg blant annet godt versjonen av Blinded by the light.
Det største minuset var definitivt at lydmannen mot slutten av konserten åpenbart mente at det trengtes lyd opp mot smertegrensa for å toppe festen. Det ble bare ubehagelig, og grumsete lyd som forringet opplevelse. En annen ting er at en del av låtene er ganske like, og sånn sett kunne det på noen punkter stå i fare for å bli litt ensformig.
Men først og fremst var det deilig med gode låter, masse spilleglede og fin feststemning på Folken.
Klokka er 03, og jeg er klar til å gå i gang på en viss ryddejobb etter kveldens julefest. Utrolig gøy å ha huset fult av så mange fine folk. Soundtrack til rydding er Tom Waits’ Closing Time. Og det slår meg at dette er en plate som slett ikke har noe med jul å gjøre, men som jeg likevel forbinder med jul.
Det er noe med stemingen i plata som er perfekt for en sen julekveld/natt. Aller helst kunne det dalt noen snøfnugg ute også, mens Toms hese stemme smyger seg inn og forteller at det er Closing time - på tide å få finne senga. Men ikke nå. Snart.
En annen slik plate er for meg Thomas Dybdahls første plate.
Noen som har andre plater som ikke er juleplater men likevel fungerer som juleplate å by på?
Da har unge Ellingsen tatt juleferie. Og den ble innviet med å overvære Big Bang på Folken. Noen sier det er en tradisjon at de gutta rocker jula inn der - selv er jeg fortsatt for fersk i Siddisland til å konfirmere det, men la det være klart: Jeg lar det gjerne bli en tradisjon.
Fy flate så mye energi det går ann å få ut av en trio! De holdt ikke på så lenge - drøye halvannen time, to ekstrarunder inkludert - men tiden de holdt på var virkelig fullt fyrverkeri. Særlig setter jeg pris på Øystein Grenis karakteristiske gitarspill, men også Olaf Olsens trommespill og merkverdige koring er med på å betale inngangsbilletten.
Big Bang er et band jeg har hatt mye glede av opp igjennom - helt siden jeg ble introdusert for Electric Psalmbook plata mens jeg var i militæret, og det slo meg i dag at de er i ferd med å bli tidløse. De surfer i liten grad på trender, men har i over ti år klart å holde seg aktuelle her i landet. Nå for tiden bor de forøvrig i L.A. og er sugne på å prøve å etablere seg over dammen.
En god start på juleferien. Nå er det natta og i morra skal det soves. Lenge!
…etter en halvtimes intenst arbeid i dag fikk jeg sikret to billetter til sommerens Bruce Springsteen konsert på Valle Hovin. Sokneprest Anton plukker meg vel opp på Aksdal og så pløyer vi gjennom samlinga hele veien til Tigerstaden. konge!
Mens de 40 000 billettene til første konsertene gikk i løpet av en drøy formiddagstime, er det i skrivende stund fortsatt ledige billetter til ekstrakonsert som er satt opp dagen etter her.
Jeg er inne i en skikkelig Bruce Springsteen periode. Oppdaget ham på ordentlig gjennom “The essentials” plata, og begynte for en tid siden å sykle meg gjennom platene hans fra begynnelsen av. Med ujevne mellomrom tar jeg for meg en for en her på bloggen.
Og først ut er altså debuten, Greetings from Ashbury Park, N.J., som ble sluppet i januar 1973. Tittelen henspiller på området Springsteen begynte som musiker, og gjorde mange av sine første spillejobber. Plata ble aldri noen stor salgssuksess. Det er en lavprisproduksjon, og musikalsk er innslagene av folk ganske sterke.
I typisk Springsteen ånd er det låtene preget av mye tekst, som ikke uten videre lar seg gjennomanalysere akkurat. Det er mange umiddelbare bilder, glimt, språklige finurligheter og løse tråder - mer enn at låta i seg selv forteller en historie. Flere av tekstene spiller imidlertid på området rundt New Jersey og New York. Den mest kjente låta fra plata er nok “Blinded by the light”, som også Manfred Mann har gjort suksess med. David Bowie har forøvrig også gitt ut tre låter fra denne plata.
Personlig synes jeg ikke dette er blant Springsteens beste utgivelser, den er nok mer interessant fordi det er den første. Men noen gode låter er det - og personlig liker jeg best: The Angel, For You og It’s hard to be a saint in the city.
Forrige uke fikk jeg endelig summet meg til å laste ned Radioheads nye utgivelse In rainbow. De fleste har sikkert etterhvert fått med seg konseptet med denne plata: Foreløpig kan du bare laste den ned på nettet, og da velger du selv hvor mye du vil betale for den.
Nå har du surret noen ganger gjennom på Ipoden, og jeg må si jeg liker plata veldig godt. Dette er definitivt ei plate som krever mer enn bare å være bakgrunnsmusikk for en cafesamtale, men som er glimrende når en kan koble Ipoden på og konsentrere seg litt mer om musikken. Mange lekre detaljer, og fine melodilinjer. Selv setter jeg foreløpig særlig pris på de tre første sporene - de to første er forholdsvis friske, mens “nude” er deilig svevende og rolig.
Anbefaler absolutt å ta en nedlastning adenne plata. Den fortjener til og med at du betaler noen kroner for den!
