Guttegarderoben

Tilbake med bøker igjen, og klar for kapittel 4 i Magnus Malms “hviskninger fra Katakombene.”

Her settes scenen i Det hvite hus, hvor George W. Bush hver dag står tidlig opp for å ha andaktsstund. Newsweek skriver: “De innvidde beskriver atmosfæren i det hvite hus som gjennomsyret av bønn.” Bush har sin sterke omvendelseshistorie, og troen betyr mye for ham.

Samtidig: Bush har som guvernør gitt klarsignal til 152 henrettelser. Han har som president trukket seg fra klimaavtaler, drevet en sterk militær opprustning etter 11.september, og det amerikanske diplomatiet kjennetegnes mer og mer av maktspråk. I tillegg har vi hele Irakinvasjonen.

Malm trekker ikke Bush sin tro i tvil - men lar heller dette bli utgangspunktet for å spørre: Hva er det som har skapt et så sterkt skille mellom den personlige kristne troen, og politiske vurderinger? Dette er nemlig et fenomen som strekker seg langt utover det hvite hus, og inn i vestlige kristnes liv. Ja, antagelig også inn i mitt liv.

Malm spør: “Hvorfor oppfattes det ikke som selvsagt at det å følge Jesus er uforenlig med en politikk på de sterkes og mektiges betingelse? Hvordan kunne den sentrale bibelske betoningen av rettferdighet bli så effektivt marginalisert og privatisert uten at vi merket det? Hvem skal si nei til uretten, når vi som bekjenner Kristus, tier?”

Han henter fram to viktige veiskiller som har vært med på å føre oss dit:

* Jesus løsrives fra inkarnasjonen. Utgangspunktet for den kristne kirke var personen Jesus. Gud som ble menneske, og disiplene som fikk være rundt ham. Gud som ble en av oss. Malm påpeker at denne forståelsens stod det kamp om allerede fra de første kristnes tid, med påvirkningen fra gnostisismen.

Men så tar han oss med til middelalderen, og Luthers tese om rettferdiggjørelse ved tro. ”I virkeligheten var Luthers utvelgelse av en lære - en ide - som viktigste bærer av det kristne budskapet stikk i strid med den tradisjonelle overbevisningen om at Kristi liv var det beste uttrykket for det kristendommen handler om. Luther flyttet fokus fra de synoptiske evangelier til Romerbrevet. Det skjedde med andre ord en forskyvning fra personen Jesus fra Nasaret til den personlige prosessen i det kristne mennesket.”

I tillegg begynte man å tale om skapelsesplanet - og plassere mer jordiske og politiske spørsmål i første trosartikkel. Kristen tro handler der i mot først og fremst om det den kristnes forhold til Gud - ut i fra andre trosartikkel. “Dermed har man, kanskje ubevisst, bygd opp evangeliet som et toetasjershus der det virkelig åndelige(Jesus) befinner seg i andre etasje, mens det mer jordiske og politiske(Skaperen) bor i første etasje.”

Malm spør: Har personen Jesus ofte blitt redusert til navnet Jesus?

2. Gudsrelasjonen løsrives fra samvittigheten. Malm påpeker at helt siden syndefallet har samvittigheten vært vårt sikreste kompass for å finne veien tilbake til Gud. Derfor har det viktigste spørsmålet for kristne ikke vært “Hvordan har jeg tenkt” men “Hvordan har jeg levd?”.

I gnostisk tenkning er der i mot menneskets grunnproblem intellektuelt. Der er utfordringen bevissthet - ikke samvittighet. Dette passer utmerket inn i vår tids kunnskapssamfunn, mener Malm. Og derfor er vi også preget av det. ” I den liberale leiren gjelder det å bryte opp fra de gamle formuleringene og finne et nytt språk for troen. I den konservative leiren kan man ane en tendens til å gå inn i evangeliet med intellektet først - i stedet for å gå inn med samvittigheten som ledestjerne. Spørsmålet er hele tiden: “Tenker jeg riktig?” ikke: “Lever jeg rett?”.

Det Malm gjør i dette kapittelet er altså i stor grad å påpeke at vi har kommet på for stor distanse til personen Jesus. Til livet hans. Til kallet om å følge ham. I stedet fokuserer vi på læren om han. På vårt indre liv med ham. Og slik druknet kallet vårt til å strebe etter rettferdighet - ikke bare i vår egen gudsrelasjon - men i denne verden.

I dag er vi klare for å se på det tredje kapittelet i Magnus Malms ”Hviskninger fra katakombene”: Den nye måten å snakke om Gud på.

Utgangspunktet er Jesu egen konfrontasjon med verden når: ”Vend om, for himmelriket er nær!” Jesus kom med noe så totalt annerledes, som for noen ble truende – mens det for andre tente håp. “Motstand eller omvendelse. Egentlig ble det aldri mulig å svare med noe annet.”

Malm peker på at det i dag pågår en bevegelse som speilvender hele denne konfrontasjonen: “Det er som om det nå er Gud som stilles til rette ”Endre deg! Den postmoderne tiden er her…vår tidsalder stiller evangeliet på valg: Det må omvende seg fra sine påstander, ellers kan det ikke unngå å dø ut.”

Malm påpeker at et viktig rengjøringsarbeid er blitt gjort når autoritære bilder av Gud og kirken har blitt revet ned, men at noe viktig går tapt om kirken ikke har noen svar, men bare er dialogpartner:

“Sannheten, som før har vært noe større enn oss selv, noe vi kan ta spenntak mot eller bøye oss for, er blitt mindre enn oss selv, noe vi kan hanskes med, endre og kontrollere. I denne situasjonen blir det selvsagt umulig å snakke om omvendelse. Det er jo urimelig å forvente at vi skal overgi herredømmet i våre liv til noe som er mindre enn oss selv. Og dermed forsvinner også trosforventningen som til alle tider har åpnet døren for erfaringer som ligger utenfor våre egne evner.”

Les gjerne avsnittet over en gang til. Jeg synes det er glitrende. Og noe å la seg bryne på. Hvorfor overgi kontrollen til noe som er mindre enn oss selv?
Malm påpeker at marginaliseringen av kirken i Skandinavia er en virkelighet vi ikke kan feie unna. Rent logisk finnes det to veier å gå:

* Fjerne de innslagene i lære og liv som støter an mot samfunnet slik at man blir godtatt som en i gjengen.
* Velge troskap mot evangeliet, med fare for at kirken ikke blir bekreftet som relevant for samfunnet.

Når Malm skal utmynte dette beviser han igjen at ikke lar seg fange i noens bås, men utfordrer de fleste av oss. Han lar ikke klassisk konservative kristne få eieretten på alternativ to når han påpeker at det finnes to måter å gå denne veien på:

* “Det kan på den ene side foretas med en selvrettferdig holdning. ”Det er vi som har sannheten, det er opp til de andre å endre seg, vi har ikke noe nytt å lære av noen som står utenfor kirken.”
* “Men valget kan og foretas med dyp selvransakelse: ”Har vi latt sannheten ramme våre egne liv? Hvordan lever vi? Hva er vårt ansvar for at situasjonen er blitt slik den er?”

“Kanskje aner vi her en forklaring på hvorfor dogmatismen, intoleransen mot annerledes tenkende og den manglende evne til å lytte og føre en ekte dialog er så forbløffende likt både hos de mest liberale og de mest konservative. De oppfatter seg begge som betydningsfulle budbærere med sannheten i veska – ikke som små mennesker under sannhetens stjernehimmel.”

Så fortsetter kapittelet med vinklinger mot både psykologi og vitenskap. Vi har ikke plass til å se nærmere på det her. Men la oss ta med oss avslutningens visitt i oldkirken. Som levde i erfaringen med at Jesus hadde møtt en voldsom motstand, men at nettopp gjennom denne motstanden satte Gud sin plan ut i livet:
”Dette bøyingsmønsteret ga oldkirken en for oss nesten ufattelig frimodighet til å møte motstand uten å gi opp eller ta den som et tegn på at det var på tide å endre budskap…I kirkens liv erfarte de at veien til oppstandelsen alltid gikk via korset.”

Utfordringer jeg tar med meg i dag:

* Å se meg selv som ”et lite menneske under sannhetens stjernehimmel”.
* Å hente trygghet og frimodighet i budskapet om korset og oppstandelsen.

Mandag er tid for bok, og vi fortsetter gjennomgangen av Magnus Malms “hviskinger fra katakombene“, og kapittel 2 har tittelen “hvitt er en brukbar begynnelse”.

Der tar Malm utgangspunkt i den store populariteten fantasyfortellinger har opplevd de senere årene - slik som Harry Potter, Ringenes Herre, Star Wars, Narnia osv: “Hvorfor nettopp nå? En forklaring på denne hunger etter de store fortellingene er vårt behov for flukt…Men tenkt om det er stikk motsatt? At den virkeligheten vi har omkring oss er blitt så formørket av våre verdensbilder og ideologier at vi kanskje ubevisst søker eventyr og fortellinger for å finne virkeligheten igjen, ikke for å flykte fra den?”

Og: “Tenk om fortellingene om ondt og godt, om kampen, motet og utholdenheten er en måte å forstå virkeligheten på. Ikke bare forenkle den?”

Med dette utgangspunktetet tar Malm tak i mer eller mindre reflekterte teser som en kan se ligger til grunn for mange av de ståstedene som regnes som “korrekte” i vår tid:

• En tydelig grenselinje mellom ondt og godt er en forenkling.
• Kompleksitet er alltid et pluss.
• Refleksjon er alltid bedre enn tillit lydighet og kamp.
• Forestillingen om at noe skulle være fullkoment og ikke kan stilles spørsmålstegn ved er villedende.
• At mennesker skulle kunne møtes av en godhet de ikke har fortjent er moralsk tvilsomt.
• Det religiøse er privat og lite betydningsfullt i samtalen om de store spørsmål.

Med andre ord: en enorm to på det komplekse, tvetydige og rasjonelle. “Hvilken virkning har dette på den kristne kirke? Er det overhodet mulig å snakke om Kristi etterfølgelse når evangeliets ord brytes ned i støyende kompleksitet?”

Og jeg kjenner meg på mange måter avslørt. Som en som liker nyanser. Som liker å si “på den ene side….og på den andre side..”

Og Malm gir seg ikke med det. Han tar oss med til Edens hage, og påpeker hvordan slangen ikke gikk til frontalangrep mot det Gud hadde sagt, men snarere innledet til en interessant diskusjon om hva Gud egentlig hadde sagt.

Og som et moderne eksempel på en motsats til dette trekkes Dietrich Boenhoffer fram fordi han “nektet å la grensen mellom ondt og godt viskes ut i skimrende og interessante diskusjoner”.

Malm påpeker at mye av tankegangen bunner ut i en forståelse av utviklingen fra barn til voksen, hvor vi tenker at vi stadig forstår mer. Med våre foreldre foregår det en prosess fra total avhengighet til frigjøring etter som vi ser og forstår mer. “I den menneskelige relasjon mellom barn og foreldre er denne frigjøringen en nødvendig forutsetning for å nå fram til et voksent forhold til foreldrene…Men når det gjelder Gud glipper alle forsøk på å skjære ham ned til vårt eget format.”

Og:

“Vi vokser ikke i vår relasjon til Gud ved å “forstå” ham eller bli mer “jevnbyrdige” med ham…Vi gjør Gud mer håndterlig - og mindre levende. Vi vokser og modnes i vår relasjon til Gud når vi åpner og utvider vårt hjerte overfor ham. Vi oppdager at han hele tiden er større enn vi trodde, ikke mindre.”

Men ender ikke dette i fundamentalisme? Nei, svarer Malm: “Det er forestillingen om min egen ublandede godhet og din like ublandede ondskap som gjør meg livsfarlig…En kristen bevegelse kan holde seg sunn så lenge den vet at bare Gud er god.”

Problemet er med andre ord ikke å tro at det finnes godt og ondt, rett og galt, svart og hvit. Problemet er når vi plasserer dette hos oss selv, og ikke Gud.

I hvilke sammenhenger er det vi forkludrer sannheten ved vår hang til interresante diskusjoner? Hvordan kan vi ta dette budskapet på alvor, uten å ende opp i en fullstendig svart hvitt tilnærming til verden?

(Neste ut: den nye måten å snakke om Gud på).

Magnus Malms “Hviskninger fra katakombene” inneholder ni artikler jeg kommer til å gå gjennom i ukene framover. Den første har tittelen “Å se verden med begge øyne”, og handler om et tema som har opptatt meg mye i det siste: kirkens forhold til verden.

Malm tar utgangspunkt i en erfaring mange kjenner seg igjen: ei kirke som preges av distanse til og frykt for verden:“Er det bare her i landet det herjer en nærmest sykelig mangel på evne til å leve med åpne kontaktflater mellom Gud og verden?” Og fortsetter med relevante spørsmål: “Hvorfor kan man aldri få være et helt menneske? Hvorfor kan kirken aldri være hel? Må man velge mellom guddomelig og menneskelig? Mellom bønn i hjertet og jord under neglene? Mellom å tenke politisk og å tenke bibelsk? Mellom kulturell bredde og åndelig fordypning? Mellom dialog med Gud og dialog med fornuften?”

Med dette utgangspunktet vender Malm blikket mot apostlenes naturlige forhold til verden, og foreslår noen nøkler til et mer positivt syn på verden:

1. Jesus er alles herre. “…ikke bare de kristnes. Apostlene var fri til å se alt godt i alle kulturer, og lære av det.”

2. Vi møtes i det menneskelige. “Det var ikke felles åndelighet som var nøkkel til dialog, men det var deres felles menneskelighet.”

3. Hele skaperverket er vårt hjem. “Gud gir seg stadig til kjenne gjennom alt det gode han gjør, og øremerker ikke sin godhet med teologiske merkelapper.”

4. All glede kommer fra Gud. “Midt i det hedenske miljøet sier apostlene at det er Gud som har fylt folks hjerter med glede. De sier ikke: alt dere har opplevd hittil er bare søppel. Nå kommer the real thing: Jesus.”

5. All sannhet kommer fra Gud. “Paulus skiller ikke mellom en høyere åndelig og en lavere profan sannhet. Er noe sant, da er det sant uansett hvem som har sagt det.”

Så langt alt vel. Dette er viktig - jeg gjenkjenner, og nikker ja - og samtidig opplever jeg mange allerede er i gang med å ta et oppgjør med en kristen avsperring fra verden. Men for min del har i alle fall en nagende følelse blitt stadig sterkere: Det holder ikke å bare si “verden er ufarlig. kom dere ut!”.

 Og ganske riktig: “Identiet handler alltid både om ja og nei. Ja: det vi er. Nei: det vi ikke er. Hvis denne grensen blir uklar, blir også identiteten uklar.” Og: “..er det fremdeles folk som på fullt alvor framfører det som et troverdig synspunkt at den kristne kirke defineres ikke ut i fra sine grenser, men ut i fra sitt sentrum. Altså ikke av hva vi sier nei til, men hva vi sier ja til. Urkirken ville oppfattet dette som kvalifisert nonsens.”

Spørsmålet blir med andre ord: Hva sier vi ja til, og hva skal vi si nei til. Ja-biten defineres av Guds rike, og Jesus som person viser oss hva Guds rike er. Hva verden, forstått som det vi må si nei til, består av brynes vi mer på. Derfor gir Malm også her noen forsøksvise nøkler:

 1. Verden er mangelens rike: “Denne verden drives av det den mangler, det svarte hullet av alt som ikke finnes.

2. Verden er det som ikke har bøyd seg for å tjene. “Slik kan vi oppdage hva som trekker i feil retning av alt det gode verden har å by på: Det som er blitt blendet av seg selv, og ikke lenger stiller seg til tjeneste.

3. Verden drives av frykt og grådighet. Hørt på BBC: “Børsen drives av to krefter: frykt og grådighet. Og jeg tenkte: Må man slå på BBC for å få høre det kirkene tier om nå for tiden?”

4. Verden har et skadet forhold til det skapte.

5. Verden søker alltid bekreftelse.

“Kort sagt: Verden i god betydning er alt Gud har skapt for at det skal gjenspeile hans herlighet og hjelpe mennesker til å leve til hans ære. Verden i ond betydning er alt som hindrer det skapte i å vende tilbake til Kristus og gjenspeile han.”

For mange har prosessen mot et mer åpent forhold til verden for lengst begynt. Men det aner meg at vi har spora av igjen hvis vi tenker at den er ferdig når vi har skjønt at det er lov å gå på kino, disco, og omgås mennesker som ikke er kristne uten at de bare anses som objekter for evangelisering(alt i seg selv gode ting). Eller?