Guttegarderoben

Egentlig brygget jeg på en post om pinse som kunne blitt riktig bra, men dessverre fikk jeg aldri skrevet den før pinsa var foren. I stedet kan jeg melde at kona nå er vel tilbake i hus, og det er riktig bra! Helskinnet og frisk, fornøyd med en tur full av opplevelser. På prosjektets nettsider ser de også ut til å være fornøyd med bidraget hun og resten av gjengen bidrog med. 

Ellers er det en intens uke hvor tirsdag og onsdag innebærer undervisning på Acta i Jesaja, samt menighet og ledelse. Ser også fram til vår første samling for ledere av mellomstore fellesskap på torsdag kveld - lørdag var “lys i mørket”, vårt msf som har en buss i sentrum om lørdagskvelder for å be for folk, ute for første gang - og fikk be til frelse med allerede da. Utrolig oppmuntrende! Og ikke minst: Pubquiz på gang onsdag kveld

17. mai helgen skal tilbringes med fine svigerfamilien på Bømelulu. 

Også på dag 2 har Danmark smilt til meg. Med strålende sol og sommeraktig temperatur har det vært deilig å ta sykkelen fatt for å ferdes rundt i Århus’ gater. Dagen ble startet med en lang og rolig morgen. Til tross for en doven gjest som sov leeenge, hadde mitt meget gjestfrie vertskap latt frokosten stå på bordet og sørget for en flott start.

Den første av dagens to avtaler var lunsj med en av de som har lederansvar for arbeidet med mellomstore fellesskap i menigheten her. Han hadde særlig ansvar for de mest misjonale fellesskapene - hvor en liten gruppe fra menigheten hadde startet noe som primært omfattet folk som ikke har noe forhold til menigheten. Det ble en nyttig prat. Vi kom også inn på en liten prat om fredens mennesker - eller persons of peace, som noen kanskje kjenner det som (kortkurs for dem som ikke er kjent med begrepet: I Lukas 10 sender Jesus ut sine disipler. Der snakker han om at de som tar dem i mot der de kommer, dem skal disiplene ta inn oss og bruke tid med. Overført på vår tid kan vi spørre hvem det er som tar oss i mot - som er våre fredens mennesker - og som vi skal få prioritere å bruke tid med).

Han påpekte at det er forskjell på en venn og en fredsperson. En fredens person er ikke bare en som har lyst til å være med deg, men en som også omfavner - eller i alle fall er interessert i - din tro og det du kommer med. Dette ble noe å tygge videre på for meg - som under samtalen nok forstod at jeg har tenkt mye i kategorien “en som signaliserer at han har lyst til å henge med deg.”

Dagens andre møtepunkt var middag hjemme hos en familie som har valgt å flytte til et område i Danmark hvor 80 prosent av innbyggerne er innvandrere, med tanke om å danne et misjonalt fellesskap der. Utrolig inspirerende å høre om deres tanker, og hvor godt mottatt de blir i nabolaget.

Et særlig interessant moment som kom opp der var det som handler om å tjene og la seg tjene. De fortalte om hvordan deres inngang når de kom dit lett kunne var at det var de som hadde “overskudd”. De som skulle vise godhet og Guds kjærlighet til menneskene i oppgangen. Men det som virkelig hadde vært et vendepunkt var den dagen de spurte nabokona om hun kunne se til leiligheten den måneden de var borte, og hvor mye det hadde betydd for henne. Eller da de lot en annen kjøre dem til sykehuset når de skulle føde.

Jeg tror det ligger noe viktig i å se at når vi ønsker å nå andre mennesker med evangeliet, og er intensjonale på det, så kan det lett oppstå en maktstruktur hvor vi er “de sterke”. Ved at det alltid er vi som skal være på tilbudssiden og tjene osv. Men er vi selv villig til å bli tjent? Til å være de sårbare som lar oss tjene? En side ved Jesu inkarnasjon er i alle fall at han ble et spedbarn, sårbar som ingen andre, som var nødt til å bli tjent av andre.

Blir en del farting på familien E for tiden (vi får gjør det unna mens vi er unge og spreke…blæ). For dem som lurer på hvordan konemor har det i Tanzania kan jeg melde at hun stortrives og etter eget utsagn nyter hvert sekund. I dag avslutter de jobbingen på helsestasjonen de hjelper til hos, og lørdagen drar de på en 3 dagers safari, før siste del av turen går til Zansibar på tirsdag.

Selv kan jeg ikke berette om like eksotiske reisemål, men setter i kveld kurs mot Aarhus i Danmark. Der skal jeg være noen dager i Aarhus valgmenighed. Er blitt kjent med dem gjennom samlingene i ECPN, og da vi sist var samlet er det vel riktig å si at presten der, Keld Dahlmann, “spoke into my life”, som amerikanerne sier, på en måte som virkelig betydde mye. I etterkant har han invitert til å henge med ham en uke der nede, og det tror jeg skal bli veldig spennende. Menigheten har også drevet med mellomstore fellesskap - eller klynger, som de kaller det - i flere år, så her blir det læring både for meg selv og IMI.

Det er ingen tvil om at det har blitt litt i overkant mye farting på kort tid nå. Det viktigste skjer jo tross alt der en hører hjemme. Men det er gode ting som står på programmet, hyppigheten skal ikke bli en vane, og etter denne turen er det lite konkret på tapetet framover.

Er tilbake onsdag - og som alltid: vi får se om det blir noe blogging underveis

Vurderer om vi skal prøve å få dratt en gjeng på Passion London torsdag 5. juni. Si fra om du er interessert!

I dag mottok jeg den kuleste bursdagsgaven jeg har fått på en riktig lang stund(jada,bursdagen min var i januar - ikke nå): Jeg er blitt historiens første innehaver av sesongkort hos SIF fotball. 

En kort variant av historien blir cirka slik: Forrige april fikk jeg en ide om at det kunne være morro å se litt lokalfotball, og fant ut jeg ville gå på åpningskampen til SIF. Til min overraskelse oppdaget jeg at hjemmebanen deres - Siffen - ligger rett i nabolaget, max 5 min å gå. Og der trivdes jeg riktig godt. Lokal fotballstemning på sitt beste. I tillegg kunne det jo med rette kalles mitt lokale lag. 

Dermed ble jeg værende, og så de hjemmekampene jeg kunne forrige sesong. Mot slutten begynte det å føles natulig å snakke om “det beste laget i byen”. SIF altså.

Og da mine gode venn Thomas M på nyttårsaften spurte hva jeg ønsket meg til bursdag, kom jeg på en eller annen måte inn på at det hadde vært kult og hatt et sesongkort hos SIF. Det viste seg at Thomas tok meg å ordet, og kontaktet SIF. De hadde imidlertid ikke sesongkort. Det syntes Thomas de burde begynne med. Og dermed ble det styrebehandling og det hele, etter hva jeg forstår, med positivt resultat. 

I dag var sesongens første hjemmekamp. Jeg gledet meg til å se SIF - LSK 2, særlig etter at vi åpnet forrige uke med borteseier 4-1. Uten å ane noe, blir jeg så rykket ut av en hyggelig middag med Nils - og hentet bort til Siffen, en time før kampstart. Der er daglig leder klar, og overrekker sesongkort, diplom for å være historiens første sesongkort innehaver, samt SIF-lue og t-skjorte. I tillegg tas jeg med ned i garderoben for å hilse på spillerne og ønske lykke til(akkurat det var egentlig litt flaut, om jeg skal være ærlig). Og første kampen fikk jeg se på VIP-tribunen - eller verandaen om du vil. Helt konge!!

Kampen endte også med en solid 3-0 seier, og tabelltopp til SIF. 

En konge bursdagsgave - og for en sesong det skal bli!

PS. En takk til Nils som tålmodig lot meg hentes ut av en middagsdate og i stedet inviterte til hyggelig kaffe etter kampen.

Deilig å være hjemme igjen. Kona kommenterte følgende:

- Eg har savna nåken å snakka fotball me.

Kanskje kommer jeg tilbake med mer fra turen senere. Ikveld spiller Martin Cornel på Checkpoint. Imorra er det gudstjeneste kl. 20. Sees!

Da er vi paa plass i NY. Hadde en post om passion ferdigskrevet, men ikke kommet meg paa traadlost nettverk, saa inntrykkene derfra faar vente.  Tilbedelse er stikkordet. Sjekk gjerne ut passions hjemmesider - og world tour. De kommer baade til Stockholm og London, men dessverre kun en natt begge steder.

Saa langt har vi valgt en rolig inngang i storbyen - etter intense dager. Vidar er dessuten litt snufsen og halvsjuk, stakkars. Men forste joggetur i Central Park er unnagjort, og det var digg.

Torsdag kveld gaar flyet hjem igjen. Har faatt flere gode rapporter om fine ting som skjer hjemme, og gleder meg til aa vaere paa plass igjen. Men for jeg kobler meg paa resten av omverdenen blir det et dogn med kona - som drar tre uker til Afrika paa lordag…

Snakkes!

For de som måtte ha gått glipp av det ville jeg bare nevne at det beste fotballaget i byen startet sesongen med 4-1 seier på borteban i går.

Da kjører jeg og T-bag mot flyplassen i Atlanta. Klare for New York!

Da er de første dagene over dammen unnagjort, og på et hotellrom i Atlanta faller endelig kombinasjonen tid, strøm og nettverk sammen slik at jeg kan dele noen inntrykk fra turen så langt.

Reisen ned over gikk så knirkefritt som den kunne, selv om vi fikk anledning til å kjenne på hvor omstendelig det er å komme seg inn i USA. Vi fløy Stav - Amsterdam, Ams - New Yor, NY - Chicago, og når leiebilen vår endelig hadde tatt oss til husverten vår Willie - en av de frivillige i Willow Creek - hadde vi vært på farten et døgn. Behagelig da å komme til et godt hus, som også kunne skimte med fasiliteter som biljard, bordtennis og hjemmekino i kjelleren Rett i seng, og klare for konferanse dagen etter.

Shift. Konferansen vi skulle på heter Shift og var en konferanse om arbeid for studenter og unge voksne. Det skal innrømmes at jeg i først i løpet av turen har lært at når amerikanerne snakker om studenter er det i realiteten tenåringer. Innholdet var likevel veldig relevant for oss Konferansen har blitt dekket av bloggen Out of ur og blant talere og seminarholdere har i alle fall Dan Kimball og Scot McKnight postet om konferansen, så det finnes en hel del spennende stoff på nettet for deg som er interessert.

Onsdag. Konferansen åpnet onsdag morgen. Charlie Hall fra Passion ledet lovsang, og lærte flere nye meget bra sanger. Første taler ut var Brian McLaren med overskrift hentet fra sin siste bok - “Everything mus change”. Han tok utgangspunkt i en opplevelse med en gruppe ungdomsledere for noen år siden hvor han stilte dem spørsmålene: <br>

• Hvilke spørsmål er dere mest opptatt av/diskuterer mest i menigheten din?
• Hvilke spørsmål er det som holder deg våken om natta?

Mens mange kunne fortelle om at menigheten var opptatt av indrekirkelige teologiske spørsmål, var de selv opptatt av spørsmål som miljø, terrorisme, krig osv.

Dette fikk Mclaren til å stille noen nye spørsmål: <br>

• Hva er de største probleme i verden i dag?
• Hva sier Jesus om disse probleme?
• (og evt: Hva sier kirka om disse probleme?)

Mye av det McLaren utfordret på var spørsmålet: “Hva inviterer vi folk til?” . Hvis noen blir kristne hos oss, inviterer vi dem til en billett til himmelen og hjelp med “sin-managment”, eller til å bli agenter for Guds rike her og nå. Her kan du laste mine notater fra talen: brianmclaren-everything

Dagen fortsatte med Mark Yaconelli, som hadde overskrift: Failure, Frustration and loss - The Youth workers path to holiness. Med utgangspunkt i Luk 5 snakket han om at det viktigste vi gjør er å være det han kalte spiritual guides for de vi leder. Da trenger vi å være tilgjengelige for Gud. Bruke tid. Tømme oss selv, og timeplanene våre, for å ha tid på det stedet. Her har du mine notater: markyaconellipathtoholiness

Så ble dagen avsluttet med Shane Claiborne, med overskriften: The Scandal of grace. En utrolig stilig fyr, som lever i en monastisk kommunitet i Pennsylvania som har mye fokus på å møte folk med praktisk godhet. Talen inneholdt i stor grad personlige erfaringer og eksempler på det å se andre mennesker - også de en ikke liker - med Guds øyne. Notater her: shaneclaibornescandalofgrace

Onsdagen ble en veldig enhetlig dag, som egentlig gjentok de samme problemstillingene på makro- og mikro nivå. I sum handlet det for meg om Guds rike, og bredden av et Guds rike liv - hvor det vi gjerne kaller praktisk (godhet, nestekjærlighet) og det åndelige (bønn, under osv) får gå hånd i hånd. Noe jeg kjenner trigger meg noe enormt. Og dette gode spørsmålet: Hva er det vi inviterer folk til å være med på?

Torsdag. Neste dag var seminardag, og jeg var på to lengre seminarer. Mitt første seminar var med Mike Novelli og handlet om hvordan vi kan gjøre Den store historien - Bibelen - åpen og levende for folk. Hvordan vi kan være sammen i den som historie, og bli folk som formes av Guds historie - i stedet for å putte noen av våre prekenpoenger inn i en eller annen av bibelhistoriene. Til dette viste han oss en måte han hadde gjort det på i sin menighet, med å fortelle og gjenfortelle historiene - og bli kjent med dem. Han har lagt ressurser for dette ut på en egen nettside som kan sjekkes ut.

Mitt andre seminar var med Dan Kimball, og handlet om teologi i arbeidet. Om hvor viktig det er å være bevisst på all teologien vi bevisst og ubevisst kommuniserer, og hva slags forståelse dette skaper hos folk.

Fredag. Siste dag måtte jeg og Thomas gi oss et første samling, for å rekke videre til Atlanta. Med den første samlingen var med Kara Powell fra Fuller, som snakket om “Deep ministry in a shallow world.” Hennes fokus gikk på å ha et arbeid hvor resultatene ikke bare vises her og nå - men i hvordan troen til menneskene vi er sammen med ser ut om 5-10 år. Jeg var uten strøm denne dagen, og har - i alle fall ikke foreløpig ikke notater å gi ut.

Sum. I sum ble tiden på Shift veldig bra. Jeg lærte mye nytt, og siden programmet ikke var altfor tett ble det god tid for meg og Thomas til å reflektere. Det er nok mye av budskapet fra den første dagen - samt fokuset på Historien i seminaret til Mike Novelli som sitter igjen. Det var en enorm bredde i seminarholdere, og mange flere jeg gjerne skulle hørt. Dette var en konferanse jeg gjerne anebefaler.

Willow. Til slutt har jeg lyst til å si noen ord om møtet med Willow Creek. Jeg har aldri vært der før. Men WC har jo vært en sterk premissleverandør i norsk kirkeliv til tider, og i den tiden jeg selv begynte å være involvert i menighetsarbeid var det nok “på topp”. Det WC kom med var absolutt med på å forme og inspirere.

Senere har imidlertid mange blitt mer kritiske til WC. Både “seeker-sensitiv” modellen de en stund representerte, og selve megakirke fenomenet. Jeg har selv vært, og er en del av den samtalen - med mine kritiske merknader til noe av det dette har lært oss om hva det vil si å være kirke osv.

Når jeg nå sier det som følger - betyr ikke dette at jeg hopper bukk over, eller avfeier disse spørsmålene og kritikken. De er en del av en større samtale som må fortsette. Etter å vært der, har jeg likevel lyst til å si dette:

Å komme til Willow Creek var en god opplevelse. Rett nok er det første det gigantiske bygget som slår deg - men etterhvert er det andre ting som trer fram:

• En enorm tjenesteholdning. At de snakker om “Here to serve” er ikke overdrevent. Det er godt å være gjest der. At 1000 mennesker tar ferie og avspasering fra jobb for å tjene frivillig under konferansen er med på å understrekke det.
• Det de gjør virker veldig gjennomarbeidet. Da tenker jeg ikke først og fremst på kvaliteten, men på refleksjonen bak - og bevisstheten på å ville et sted. Dette lærte jeg noe av.
• De har et enorm tydelig Jesus fokus - og utfokus. De tror at Jesus kan forandre verden, og lever der etter.
• De lever i forandring. Og lærer nye ting. De kommuniserer selv at de trenger å lære, og utvikle seg. En del av tingene de kritiseres for, tror jeg allerede de er i bevegelse bort fra. De fortsetter å lære nytt, og bevege seg - ut i fra fokuset nevnt over.
• De representerer en stor bredde i folk de inviterer inn, lytter til, og lar være en del av den plattformen de har bygd opp. Også folk som er blant deres kritikere.

Med andre ord: Det var godt å være i WC. Jeg likte mye av det jeg møtte, og er takknemlig for dem.

Nå er turen gått videre, og i går begynte Passion i Atlanta. Mer om det siden.

Da er klokka 0450, og jeg setter straks snuten mot Sola. Jeg og Thomas har 10 dager foran oss I USA. Fram tl fredag er det Chicago og student og unge voksne konferanse i willow creek. Så er det Passion i Atlanta, før vi avrunder med noen fridager i New York. Blir digg! Kanskje blir det blogging underveis - kanskje ikke