Guttegarderoben

Også på dag 2 har Danmark smilt til meg. Med strålende sol og sommeraktig temperatur har det vært deilig å ta sykkelen fatt for å ferdes rundt i Århus’ gater. Dagen ble startet med en lang og rolig morgen. Til tross for en doven gjest som sov leeenge, hadde mitt meget gjestfrie vertskap latt frokosten stå på bordet og sørget for en flott start.

Den første av dagens to avtaler var lunsj med en av de som har lederansvar for arbeidet med mellomstore fellesskap i menigheten her. Han hadde særlig ansvar for de mest misjonale fellesskapene - hvor en liten gruppe fra menigheten hadde startet noe som primært omfattet folk som ikke har noe forhold til menigheten. Det ble en nyttig prat. Vi kom også inn på en liten prat om fredens mennesker - eller persons of peace, som noen kanskje kjenner det som (kortkurs for dem som ikke er kjent med begrepet: I Lukas 10 sender Jesus ut sine disipler. Der snakker han om at de som tar dem i mot der de kommer, dem skal disiplene ta inn oss og bruke tid med. Overført på vår tid kan vi spørre hvem det er som tar oss i mot - som er våre fredens mennesker - og som vi skal få prioritere å bruke tid med).

Han påpekte at det er forskjell på en venn og en fredsperson. En fredens person er ikke bare en som har lyst til å være med deg, men en som også omfavner - eller i alle fall er interessert i - din tro og det du kommer med. Dette ble noe å tygge videre på for meg - som under samtalen nok forstod at jeg har tenkt mye i kategorien “en som signaliserer at han har lyst til å henge med deg.”

Dagens andre møtepunkt var middag hjemme hos en familie som har valgt å flytte til et område i Danmark hvor 80 prosent av innbyggerne er innvandrere, med tanke om å danne et misjonalt fellesskap der. Utrolig inspirerende å høre om deres tanker, og hvor godt mottatt de blir i nabolaget.

Et særlig interessant moment som kom opp der var det som handler om å tjene og la seg tjene. De fortalte om hvordan deres inngang når de kom dit lett kunne var at det var de som hadde “overskudd”. De som skulle vise godhet og Guds kjærlighet til menneskene i oppgangen. Men det som virkelig hadde vært et vendepunkt var den dagen de spurte nabokona om hun kunne se til leiligheten den måneden de var borte, og hvor mye det hadde betydd for henne. Eller da de lot en annen kjøre dem til sykehuset når de skulle føde.

Jeg tror det ligger noe viktig i å se at når vi ønsker å nå andre mennesker med evangeliet, og er intensjonale på det, så kan det lett oppstå en maktstruktur hvor vi er “de sterke”. Ved at det alltid er vi som skal være på tilbudssiden og tjene osv. Men er vi selv villig til å bli tjent? Til å være de sårbare som lar oss tjene? En side ved Jesu inkarnasjon er i alle fall at han ble et spedbarn, sårbar som ingen andre, som var nødt til å bli tjent av andre.

Forkynnelse er noe av det jeg liker aller best å holde på med. Og noe av det vanskeligste jeg holder på med. Derfor er det kjærkomment med input som kan gi hjelp til å utvikle seg. Når jeg på USAturen kom over boka “Communicating for a change” av Andy Stanley, havnet den derfor raskt i handlekorva.

Stanley er pastor i North Point Community Church i Atlanta, og jeg har med (u)jevne mellomrom glede av å høre podcast derfra med talene hans. Han har funnet sin måte å forkynne på - som han er veldig tro mot - og som ikke uten videre er min favoritt, men som jeg likevel oppdager at jeg ofte sitter igjen med mye etter å ha hørt.

Denne måten å forkynne på kaller han i boka selv for “one point message”. Og hovedbudskapet i boka hans er vel nettopp at hvis en ønsker å forkynne på en slik måte at det ikke bare blir overføring av informasjon, eller noen gode tanker eller poenger - som folk har glemt når de våkner dagen etterpå, så må han ett tydelig poeng man ønsker å formidle, og så bygge talen sin rund dette.

Forkynnelse har mange elementer ved seg. Bibelstudiet. Bønnen. Struktuering av innhold. Eksempler og historier. Og så videre. I denne boka er Stanleys fokus ganske tydelig på ett punkt: nemlig kommunikasjon. Han mener ikke at bønn, bibelstudier osv ikke er avgjørende elementer, men det som opptar ham her er hvordan vi kan kommunisere det vi har på hjertet best mulig. Dette formidler ved at co-forfatter Lane Jones i bokas første del har skrevet en fortelling om en pastor som strever med forkynnelse, og så legger Stanley i bokas andre del ut sin måte å jobbe med kommunikasjon på. Som i essens altså er: One-point message.

Stanley er ganske tydelig i boka på at en vanlig bibelutleggelse, eller undervisning kan være bra nok i seg selv. Men at en rekke forskjellige poenger blir for mye for folk å huske på. Skal budskapet ta tak i dem, må heller fokuset ligge på en enkel ting, og så må talen ta utgangspunkt i formidle hva dette betyr og hvorfor det er viktig. Til å arbeide med dette bruker han fem spørsmål:

• Information: What do they need to know?
• Motivation: Why do they need to know it?
• Application: What do they need to do?
• Inspiration: Why do they need to do it?
• Reiteration: How can I help them remember

Stanley er veldig opptatt av at det ikke er selvsagt for folk flest hvorfor de skulle ha interesse av å få med seg det en taler snakker om. Derfor er det avgjørende å skape en forbindelse som gjør at folk ser sammenhengen til sitt eget liv.

Det er flere sider ved det Stanley skriver som kan problematiseres. Ikke alt verken i Bibelen eller livet egner seg til, eller er ment for tror jeg, å behandles i ett-punkts taler som uten videre forenkler det som i virkeligheten er ganske komplisert. Og ikke alltid skjer forandring ved at man hører en tale, som viser en vei, og så følger man den. For mange av oss er det vel mer slik at vi blir formet av Ordet og forkynnelse over tid.

Likevel tar jeg med meg flere mye gode ting fra denne boka, akkurat som jeg har gjort fra Stanleys forkynnelse. Det er veldig nyttig for oss som forkynner å bli minnet på viktigheten av å ha en forståelse av hva som er kjernen i budskapet vi går med. Du kan kalle det “poenget” med talen, du kan kalle det “åket Gud har lagt på deg”, du kan kalle det osv. Men det er utrolig lett å motta et tema eller en tekst, raske sammen de gode poenger og momenter vi har, og holde en god og korrekt tale. Stanleys bok minner i alle fall meg på hvor viktig det er å kjempe med det en skal forkynne, både i bønn og forberedelser, til en vet at en har noe mer enn en rad gode poenger å gi - en har noe på hjertet, en brann, et åk, noe som faktisk er viktig å få gitt fra seg.

Det er og i seg selv en god påminnelse å jobbe nettopp med kommunikasjonen. Alt handler ikke bare om å finne budskapet, men også om å avlevere det slik at folk kan få tak i det. Stanley utfordrer kraftig på å ikke slå seg til ro med “det er min stil” eller “det er ikke min stil”, hvis det fører oss til å bli forkynnere som kjeder folk.

Dette er ei lettlest bok, med lett tilgjengelig poenger som gir en god anledning til å reflektere over sin egen forkynnelse. Ikke det dypeste jeg har lest, men vel verdt noen timer.

I forbindelse med at jeg søndag reiser til Portugal for samling med ECPN - et læringsfellesskap for noen menigheter i Europa - har jeg som forberedelser fått beskjed om å lese The Externally Focused Church av Rick Rusaw og Eric Swanson.

Denne boka stiller enkelt sagt spørsmålet: Hva kan menigheten din bidra med i lokalsamfunnet? Eller: Hva vil det si for en menighet å være salt og lys for samfunnet og menneskene rundt?

Og enkelt sagt er svaret forfatterne gir: Ved å tjene det. Ved å se på hva menigheten og menneskene der kan involvere seg i av praktisk nestekjærlighet for å bety en forskjell.

Og de utfordrer pastorer og andre ledere til å være mindre opptatt av tall når de skal evaluere det de holder på med, og mer på hvilken påvirkning/forskjell menigheten utgjør.

For å få fram poenget stiller de opp en motsetning: Mellom å være en “serve us!” menighet, eller en “service” menighet - i betydningen om fokuset er på å “hjelpe meg til å bli et bedre menneske/få et bedre liv”, eller om det er å på å “hjelpe meg til å gjøre verden rundt meg bedre.”

Ut i fra dette behandler de flere forskjellige spørsmål og problemstillinger knyttet til hvordan en menighet kan begynne å bevege seg i en slik retning, og hvordan man kan få alle i sving med å tjene samfunnet rundt seg.

Dette er ingen tung teologisk bok, snarere en ganske praktisk. Samtidig inneholder den opp til flere gode poenger, som er nyttige å tygge videre på. Det utfordrer måten kristne ser verden rundt seg på - til å ha et mer positivt verdensbilde - samtidig som den utfordrer til å være lys og salt.  De påpeker også et skille mellom barmhjertighet og rettferdighet. Barmhjertighet er konkrete handlinger gjort for å hjelpe noen som trenger det. Rettferdighet ser der i mot bak den konkrete situasjon, og søker å endre forutsetningene som har skapt problemet. Forfatterne mener vi som kirke har et ansvar for å ikke bare hjelpe inn i enkeltsituasjoner, men til å arbeide for at mennesker skal kunne oppleve varig endring av det som er vanskelig.

Jeg kjenner selv at dette utfordrer: Hvilke behov er det byen jeg er en del av har? Hvordan kan menigheten jeg er en del av være med på å vise byen at vi vil den godt - og gjøre en forskjell?

Som en liten parantes kan det nevnes at de har en liten replikk til fokuset på å en “incarnational” tilnærming til å å være kirke i samtalene rundt misjonal kirke. Å følge Jesu eksempel om å inkarnere seg - bli en del av det samfunnet og den kulturen man skal nå med evangeliet. Forfatterne påpeker at ut i fra Matt 25 så er det ikke vi som skal bli være Jesus for dem (jmf inkarnere oss), men snarere må vi lære oss å se Jesus i de vi kalles til å tjene.

Positivt er det også at boka har gode avrundinger på kapitlene, med spørsmål til refleksjon, forslag til prekenide osv.

Til slutt et Winston Churchill sitat de bruker:

“We make a living by what we get; we make a life by what we give.”

For den som har tid til å lese litt vil jeg anbefale å printe ut og sette seg ned med artikkelen The Future Lies In The Past fra denne månedens utgave av Christianity Today. Den omtaler hvordan stadige flere unge evangelikale søker bakover i kirkens røtter og tradisjoner for å finne en dypere og mer moden tro.

I artikkelen påpekes det hvordan evangelikales manglende vilje til å forholde seg til egen og kirkas historie har fått konsekvenser “their stunted ecclesiology has led evangelicals to allow the world to shape the church” (J.I.Packer).

Og: “these christians are seeking a way of living the faith that can be for dem an anchor and a bulwark against the culture.”

Man leter altså etter røtter som kan gi hjelp til å være motkultur, i stedet for å la kulturen forme kirke.

I artikkelen er det mange utfordrende tanker. Verdt å lese!

For de som liker å følge med i samtalen om emerging church anbefaler jeg denne artikkelen. Registrerer at stadig flere i blogosfæren stiller spørsmålstegn ved emerging church, og om det først og fremst er blitt et sted for frusterte evangelikale. Samtidig er nok dette et utslag av at spriket i samtalen kommer tilsyne, og at nye ting med andre vokser fram. F.eks. fokuset på misjonal kirke, som sett fra mitt ståsted virker langt mer interessant.

Nyttig bloggpost fra Alan Hirsch om missiologi her.

I likhet med flere andre, minner også jeg om ta Morten Holmquist og gjengen har fått ei ny og spennende side for ungdomsarbeid opp og gå nå. Kristian er blant bidragsyterne. Verdt å sjekke ut.

Scot McKnights blogg Jesus Creed har jeg allerede nevnt et par ganger her. For de av dere som likevel ikke har lagt den inn i feeden deres vil jeg bare henlede oppmerksomheten på at McKnight i nå starter en ny serie om forholdet mellom Guds rike og kirka.

Ved siden av at McKnight selv er en skarp teolog som samtidig skriver lett tilgjengelig har han mange lesere som deltar aktivt med kommentarer. Det er derfor all grunn til å tro at dette kan bli en spennende samtale.

Det har vært en spennende helg. I IMI hadde vi fredag og lørdag invitert alle som ville til en samling hvor vi fokuserte på hvordan vi kan nå lengre med oppdraget vårt om å gjøre verdifulle mennesker til bevisste etterfølgere av Jesus Kristus.

Fokuset var på det vi så langt kaller mellomstore fellesskap(msf). Først så vi bakover, på historien vår og hva som har ført oss dit vi er i dag. Visjonen vi har formulert, og hva slags forhold vi har til den. Alle gikk i grupper og delte hva de opplevde både personlig og menigheten lykkes og ikke lykkes med i forhold til oppdraget. Hvilke muligheter og utfordringer vi ser.

Så fikk vi litt undervisning om msf og om hvorfor det er nødvendig for oss å være kirke på en annen måte enn før. Mellomstore fellesskap vil si at folk som deler en drøm eller visjon for å nå noen med evangeliet - et nabolag, en vennekrets, en subkultur osv - går sammen om å danne et fellesskap rundt dette. Så må de selv finne ut hvordan de mest hensiktsmessig samles og gjør dette.

Med andre ord: Det er ikke noen ledere i menigheten som sier hvem du skal nå og hvordan du skal gjøre det. I stedet blir du utfordret til å finne ut hvem Gud legger deg på hjertet, og sammen med andre som deler den drømmen finne ut hvordan du best lever ut den brannen.

Siste del av samlingen handlet nettopp om at folk fikk lov til å drømme, og deler drømmer. De som vil kom fram og delte. Noen vil gjøre noe for rusmisbrukere i byen. Andre for bydelen eller nabolaget sitt. Noen for barn. Andre for ungdom på skråplanet. Over 20 personer var framme og sa de hadde lyst til å starte noe.

Det var fantastisk å høre drømmene. Se bredden. Høre at noen brant for de utslåtte, andre for naboene. Dette er bare starten på noe. Fortsatt gjenstår mange spørsmål og arbeid. Men vi har begynt å gå en vei jeg tror er god, viktig og spennende.

De av dere IMIfolk som ikke var der, men er interessert, kan laste ned disposisjonene til mine to undervisninger her:

Disposisjon hva er msf

disposisjon msf i lys av kulturelle endringer

Etterhvert blir nok all undervisningen fra helgen også tilgjengelig for nedlastning på IMI Kirkens nettsider.

Søndag kveld var det også vårens første Gudstjeneste for studenter og unge voksne. Godt å komme sammen igjen!

Søndag begynner vi med gudstjenester igjen på IMI. Denne våren starter vi på å gå gjennom Apostlenes gjerninger. En utrolig spennende historie, som på mange måter er vår historie, fordi den forteller om hvordan kirka levde og spredde seg fra starten av. Boka sier mye om Den Hellige Ånd. Om oppdraget vi er gitt. Om hva det vil si å være kirke.

Peter Haldorf skriver i starten av sin bok om Apostlenes gjerninger - Åndens folk: “Mennesket bærer et skjult bilde i seg, skjult, men likevel synlig. Paradiset slumrer i vår avgrunn. Vår bestemmelse er en annen enn den som ofte dikterer livene våre. Vi er skapt for en verden der “rettferdighet, fred og glede”(rom 14,17) bor. Innerst inne, når alt blir stille, vet vi det.

Det var denne verden Jesus gjenkalte i menneskenes bevissthet. Han slo dens dører opp på vidt gap og ga den et navn: Guds rike. Hver gang han gjorde et mirakel, ble det åpnet for lys i en trett verden. Underet speilet den naturlige tilstanden i Guds rike. Det minnet menneskene på hvor de kom fra, og hvor de var på vei. Hvert eneste mirakel var en åpning der det tapte paradiset glimtet til.

Lyset fra evigheten skinte inn i tiden. Etter at Jesus selv, etter fullført korsfestelse og bevitnet begravelse, hadde vendt tilbake til livet - bevist oppstått - skulle verden aldri mer bli den samme. Nå hadde den fått et nytt fellesskap som utgjorde et sterkt tegn på en ny verden. Dette fellesskapet var kirken, den kristne menigheten.

Sterke ord om kirka. Hva den er, og og var ment til å være. Samtidig vet vi at mange ikke opplever den slik. Kanskje mistet vi noe? Kanskje er det nye ting å lære ved å lese boka om hvordan de begynte på nytt?

Jeg gleder meg!