Guttegarderoben

Tredje kapittel i John Koenigs Soul Banquets handler om å se og utnytte potensialet i måltidene våre. Koenig foreslår å lage en list over alle typer måltider som foregår i menigheten/fellesskapet med en rimelig grad av regelmessighet, formelle, som uformelle. Så holder han fram fem punkter som han gjennom sine studier både i bibel og menigheter han har besøkt mener kan være med på å gjøre at måltidene får en misjonal effekt:

• Måltidene serveres raust. Preges måltidene av en raus holdning, av gjestfrihet, av at man har lagt noe ekstra i det? Preges de av at man har tid til hverandre? Og får forskjellige folk den samme maten? Gir vi folk som bor på gata like raust som menighetens ledere?
• De som steller til måltidet ledes av Ånden. Oppleves måltidet fra gjestens side som ett utrykk for kjærlighet utløst av “rettferdighet, glede og fred i Den Hellige Ånd” - eller bare noe som må gjøres, uten videre oppmerksomhet mot gjestens tilstedeværelse? Her påpeker Koenig også at i menigheter som har vektlagt måltidets rolle har flere han intervjuet gitt uttrykk for at de ikke følte seg fult som medlemmer av menigheten før de hadde servert/vært vertskap for et av menighetens måltider.
• Måltidets setting betyr noe. Hvilket forhold er det mellom stedet man spiser og stedet man tilber? Ofte vil det være en sterk effekt om det skjer på samme sted - med den rammen det setter måltidet i. Her vektlegges også den estetiske rammen rundt måltidet.
• Effektfulle måltider innebærer rollebytter. “We have noted that in a number of NT stories people who initially comes as guess endes up exercising roles that are normally associated with hosts, and vice versa” Og: “By faith in the Spirits guidance we can sometimes get beyonding seeing our host roles primarily as a good work that confirms our righeousness. Instead we can learn to be served by our guests, recieving the gifts they bear with joy and gratitude.” Her påpeker han også hva som måtte skjule seg av holdninger i menighetens måltider. I prinsippet er alle plasser å sitte like verdifulle - men er det egentlig mest anerkjennelse i å sitte der noen av lederne sitter?
• Måltider som gir misjonal effekt er et langtidsprosjekt. Fruktene av måltidene våre kan ikke måles fra gang til gang. Og ikke i tall og nummer. Men mye erfaring viser at over tid så vil de kunne utløse andre ting. Koenig skriver fra en menighet han besøkte, om utadrettede ting de gjorde: “In fact, most of them evolved out of table conversations between guests and hosts…church meals will generate new forms of mission even when they themselves are already missionary events.”

Kirkas måltider gir misjon, ifølge Koenig. De er et sted for å velsigne og bli velsignet. Et sted hvor nye initiativ, og kjærlighet til andre, fødes ut av det som skjer rundt bordet.

I dag ser vi nærmere på andre kapittel i John Koenigs Soul banquets, som bærer tittelen “Gifts at the table”.

Koenig tar utgangspunkt i flere NT-tekster som viser at det å takke Gud ble sett som en helt sentral del av kirkens måltider. Dette ser vi ved at verbet for å “gi takk” - eucharistein - brukes ved alle fire beretningen om den siste måltid, men vi ser og at det slett ikke begrenser seg til måltider som omhandler nattverd - se f.eks. Apg 2,46: “de spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede”.

“This phenomen suggest that New Testament believers felt unusually gifted by God when they shared food together.”

Med dette utgangspunktet ser Koenig nærmere på nådegaver - charismata - Gud gir. Han påpeker bredden av gaver, og at dette er noe som gis til alle troende, før han går inn i Paulus undervisning om nådegaver i 1 Korinterbrev,  og særlig kapittel 12-14. Han påpeker at Paulus tydeligvis går ut i fra at disse gavene i hovedsak har å gjøre med hvordan de troende uttrykker seg når de kommer sammen for å tilbe Gud.

Så spør han mer spesifikt - hva slags samlinger for å tilbe Gud? “Above all, I think, it’s worship that takes place during meals. When Pauls spells out his views on problems connected with the practice of the Lord’s supper in Corinth(1 Kor 11, 17-34), he presupposes that the emergence and use of spiritual gifts, which he goes on to discuss at lenght in chapters 12-14, will be a regular part of his readers experience at the table. But this wasn’t just a Corinthian phenomenon. In fact, we should probably consider the weekly ritual meals of most New Testament churches to be the normal settings for recieving divine charismata.”

Med dette utgangspunktet tegner han et bilde av et lite formelt måltid - hvor folk beveger forflytter seg i rommet ettersom nådegavene tas i bruk på ulike vis. Og han påpeker hvordan dette ikke bare handler om at man kommer sammen for å møte Jesus, men for fellesskapet med hverandre:

“This they do, Paul thinks, trough giving and receiving spiritual gifts. In his view, the Holy spirit constantly channels abundant resources to some believers so that they can minister to the limitations and needs borne by others, with the result that all parties are built up and honored.”

Det blir altså et sted hvor de som er med bruker gavene Ånden gir til å bygge hverandre opp. Og ut i fra dette utleder Koenig misjonsperspektivet: ved måltidet blir et sted hvor mennesker mottar gaver og kall fra Gud som de sendes ut med. “Gifts emerged, along with commitments to use them. And the mission of the church blossomed.” Koenig påpeker her svakheter i den tradisjonen han selv står i og er glad i - hvor gudstjenesten og liturgien er så stram - at det ikke gis noen plass til å dele disse gavene med hverandre, eller gi fra seg budskap man får til andre, når menigheten kommer sammen.

Mot slutten av kapittelet gir Koenig også nåtids eksempler på hvordan man har sett dett skje i ulike kirker. Og sier om hvordan vi kan begynne å utforske dette: “It could be that for many church members these days a serious exploration of missionary gifts in meal settings will have to begin with those occuring outside our formal liturgies.”

Jeg fascineres av rollen Koenig mener å se fellesskapet rundt måltidet har å spille i det kristne fellesskapet. Og at det er sted for å motta Guds gaver. Samtidig er jeg usikker på i hvilken grad Koenig “overtolker” materialet sitt. Uansett er det et flott perspektiv - at når en gjeng samles rundt bordet til mat og fellesskap, så er det en anledning for Gud til å gi oss sine gaver.

(Neste ut: Exploring the potential of our meals).

De aller fleste ganger jeg har drømt fritt om hvordan jeg ser for meg kristne fellesskap utenom det vi forbinder med tradisjonelle menighetssamlinger, dukker det å samles rundt et måltid opp som noe som berører meg på en spesiell måte.

John Koenig, professor i NT, har dykket dypere i dette i boken Soul Banquets: How meals become mission in the local congregation. En kort, men interessant liten sak, på drøye 100 sider. De som vil kan bli med gjennom den i de neste ukene. Vi starter med innledning og kapittel 1.

Koenigs utgangspunkt er erfaring med en rekke utadrettet arbeid gjennom årene, kombinert eget akademisk arbeid med måltider i bibeltekster og den første kirken. Dette har overbevist ham om “that we really can speak about mission-inspiring encounters with the Holy Trinity at our tables.”

Han poengeter om bordfellesskapet:

• Bringer Guds rike nær.“Jesus loved to eat and drink and that in doing so he tought he was extending the welcome of God’s reign to all who dined with him.”
• Utløser misjon.“virtually all gatherings for food and drink in the first century churches were catalysts for missionary activity.”
• Ånden er nær med sine gaver. “there is a fervent expectation among believers that the Holy Spirit would be present in their eating and drinking to confer gifts for ministry.”

Koenig mener at hvis vårt kall til misjon er å bli velsignet, slik at vi kan velsigne andre(1 Mos 12, 2), så vil det å vokse inn i et slik misjonsperspektiv ha mye å gjøre med å leve ut våre roller som gjester og verter ved kirkas måltider.

Koenig gir både praktiske eksempler fra kirker i nåtid og bibelgjennomgang til underbygge sin holdning om at måltidet er mer enn bare et måltid. Noen ting å trekke fram:

• Når Matteus’ lesere hørte løftene i Matt 18,20 om at der to eller tre er samlet, vil Jesus være midt i blant dem, er det sannsynlig at de hørte ekkoet av et gammelt rabbinsk ordtak om Guds nærvær ved måltidene.
• Kirkas måltider slik de Paulus beskriver dem i 1 Kor 11-14 er et sted hvor godhet går i mange retninger: Gud blir æret gjennom fellesskapets lovsang og takk, samtidig som Gud og DHÅ gir sine gaver til de som er sammen, med det resultat at de som er tilstede blir utrustet til å gi videre til sine naboer.

Sterk lesing er også historien om menigheten St. Pauls i New York sin rolle i arbeidet etter 9/11, og hvordan daglige måltider i over ett år spilte en sentral rolle i dette.

At det å samles rundt bordet til et godt måltid kan legge grunnlag for flotte opplevelser er ikke nytt. At Koenig lager en teologi av dette, knyttet til Guds nærvær og virkning er mer uvant - og spennende. Et måltid er kanskje mer enn bare et måltid?