Guttegarderoben

Dette er Brad Pitts westernfilm, som nettopp har blitt tilgjengelig for leiefilm. Jeg kunne sagt mye om filmen, men hvis jeg skal beskrive den med ett ord vil jeg si:

Dvelende.

I dag har den fjerde Varg Veum filmen premiere på kino. Jeg fikk dratt med konemor på den første ettermiddagsvisningen, og etter et meget begeistret møte med nr. 2 og 3 var mine forventninger høye.  Og selv om jeg nok vil si at denne filmen totalt sett plasserer seg et lite hakk under de to forrige, ble jeg ikke skuffet.

Tatt i betraktningene at filmene har ulike regissører, er det stilig å se at man totalt sett likevel kan merke en viss utvikling i de faste karakterene. Varg fortsetter i denne filmen å framstå som mer rufsete enn i åpningene, og dobbelheten i personligheten hans kommer denne gangen enda tydeligere fram. Samtidig utvikler samspillet med  politietterforsker Hamre seg - denne gangen spiller de faktisk i stor grad på lag.

Ved siden av de faste rollene, er det jo noen nye hver gang - tilpasset den enkelte historie. I denne filmen har Pia Tjelta blitt hypet som en viktig figur. Jeg har tradisjonelt hvert begeistret for Pia, men merker jeg begynner å gå trøtt. Hun har lite spekter å spille på, og det blir mye de samme uttrykkene i hver eneste film. Denne filmen tilfører hun ikke spesielt mye.

Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen. Fire drap er stikkordet. Og et hevnmotiv. Spenningen holder seg til slutten, og du skvetter mer enn en gang. En sterk firer på terningen.

Det er mange år siden jeg leste min første Varg Veum bok, og lot meg begeistre av Gunnar Staalesens rustne privatetterforsker. Derfor har jeg gledet meg til filmatiseringen av ham - det lages nå hele seks filmer basert på noen av bøkene som er gitt ut.

Åpningsfilmen “Bitre Blomster” kom for en tid tilbake, og var en helt grei start. Den introduserte Trond Espen Seim som en god Varg Veum - tross i østlandsdialekt på en bergenser - og var en ok historie. Men heller ikke veldig mye mer.

I går benket imidlertid jeg og en kompis oss for å se de to neste - “Tornerose” og “Din til døden” - som begge er kommet rett på DVD.

Og du verden for noen filmer! Om den første var ok, så var disse glimrende. Seim har virkelig funnet formen som Veum, og framstår med en herlig freidighet og blanding av hjerte og drittsekkfaktor. I tillegg er han blitt hakket mer rufsete enn i åpningen og det passer bra. Samspillet med den mer arrogante politietterforskeren Hamre er og blitt framelsket til det glimrende.

Dette kombineres med veldig spennende historier, og gode rolleprestasjoner på annet hold også. Begge filmene er på halvannen time, såpass kort at de må holde høyt tempo hele veien for å rekke å fortelle historien. Og det gjør seg.

Neste helg - 4. april - er det premiere på nummer fire, Falne Engler. Gleder meg!!!

Denne filmen fikk en litt trang start: Jeg leide den i tro om at det var en Angelina Jolie film med hanling lagt til Afrika, med det formål å la den være litt oppkjøring til konas Afrika tur om en stund.

I stedet endte vi opp i Pakistan, og fikk historien om den amerikanskjødiske journalisten Danny Pearl som reiste til Afghanistan i etterkant av 11. september, og var på vei hjem til USA da han ble kidnappet i det han skulle gjøre et siste intervju i Pakistan.

I filmen følger vi hans gravide kone og de som står rundt henne i jakten på å finne Danny og gjerningsmennene - forhåpentligvis i live.

Temaet om journalisters sikkerhet i slike situasjoner er definitivt viktig, og dermed er denne historien viktig. De er vårt bindeledd til disse stedene av verdene. Men jeg synes ikke filmskaperne har klart å fortelle denne historien på en måte som engasjerer nok til å forsvare en snaut 2 timers spillefilm. Et stort minus var det også at DVD versjonen inneholdt to mulige starter på filmen - den ene med et forord fra noe som viste seg å være en journalistorganisasjon. Uten noe videre forvarsel fikk du svaret på hvordan historien endte her - og dermed var også noe av spenningsmomentet ødelagt.

En helt grei film - men ikke mer enn 3er på min terning.

PS1: Den filmen vi var på jakt etter heter Beyond Borders…

PS2: Denne omtalen kan være noe preget av at jeg duppet et kvarters tid på et punkt i filmen.

The Wire er en serie som så langt har kommet i fem sesonger, flere av dem vist på NRK. Selv har jeg nylig pløyd gjennom første sesongen sammen med kona, og er såpass begeistret at sesong 2 allerede ligger ferdiglånt på hylla.

Serien omtaler seg selv som den mest realistiske kriminalskildringen så langt. Og det er i alle fall ikke noe glamorøst helteliv vi møter hos politibetjentene i et sliten Baltimore. De kjemper mot narkokongen Barksdale, mot sine egne sjefer nødig vil la dem sette i gang for store saker, og mot sine egne bristne karakterer.

I de første episodene går handlingen nokså sent fram, en rekke karakterer introduseres, og det hele kan virke litt forvirrende. Men etter noen episoder “setter” serien seg, og sesongen blir bare bedre og bedre. Grått og desillusjonert, men med glimt i øyet og passe dose kulhet.

13 episoder på en snau time er drøy kost om du ikke liker krim/politiserier, men liker du sjangeren er dette bra saker.

Denne filmen trodde jeg var gått av plakaten da jeg oppdaget at Stavangers minste sal holder den i live til rett over påske. Boka “Drageløperen” av Khalid Hosseini har blitt en hit her i landet - selv har jeg ikke fått lest den, men har den liggende, og filmen bygger på denne historien.

Filmen har sitt utgangspunkt i Afghanistan like før Sovjets invasjon, og vi følger lille Amir og farens liv gjennom det som følger når invasjonen kommer, og de må flykte til USA. Der bygger de seg opp et nytt liv, og Amir får realisert forfatterdrømmen sin. Men noe i hans gamle historie våkner til live, og gjør at han må vende tilbake til hjemlandet i det Taliban har overtatt styringen.

En trist, men sterk historie. Og et spennende innblikk i et land som er mye omtalt, men som jeg ikke kan alt for mye om. En film som er verdt å se, men ikke den kvelden du først og fremst vil la deg underholde. En sterk firer på min terning.

For denne filmen sikret Coen brødrene seg fire Oscar i år, og etter å ha sett den deler jeg begeistringen. Her har vi å gjøre med en thriller som forløper litt utenom det vanlige, befolket som den er med et knippe snedige personligheter som befinner seg på ulike sider av en koffert med 2 millioner dollar.

Selv ble jeg særlig begeistret for Josh Brolins rolle som Llwellyn Moss, men mange har også skryt av Tommy Lee Jones som filmens gamle sheriff. I likhet med under nevnte There Will Be Blood er heller ikke dette blant verdens mest optimistiske filmer, men du sitter likevel igjen med en helt annen følelse etterpå.

Skal du se en film i påska anbefaler jeg gjerne denne!

Denne filmen har blitt genierklært, og Morgenbladet har plassert den i samme klasse som Gudfaren. Noe av årsaken er blant annet Daniel Day-Lewis sin hovedrolle som Daniel Plainview, som ble belønnet med Oscar.

Og det er ingen tvil om både at Day-Lewis spiller strålende, og at filmen er noe for seg selv. Den gir et fascinerende innblikk i oljeindustriens tidlige dager i Amerika, og jakten etter den svarte gullet. Historien fortelles i rolig tempo, med store, lange flotte bilder. Og ettersom historien går, blir den mørkere og mørkere - og grådighet og desillusjon erstatter i stor grad håp og optimisme fra starten av.

Filmen er lang, og den krever litt av sitt publikum. Selv koste jeg meg fra starten av, men begynte å bli utålmodig når vi runda 2 timer. For meg ble det en av de filmene hvor jeg skjønner at det jeg ser er bra, men jeg blir ikke helt fengslet. En film som godt kan ses, men ikke noe must.

I går fikk jeg og Hildegunn, i samarbeid med Thomas og Anne, tatt turen til kino for å få sett den nye filmen fra Stavanger.

Basert på Tore Renbergs roman med samme tittel møter vi noen gymnasiaster i Stavanger anno 1989 sin virkelighet. Og nettopp miljø- og karakterskildringer er denne filmens store styrke. Jeg lo godt, lenge, og mange ganger. Hovedpersonen Jarle Klepp er en ting, men hans medsammensvorne og trommeslager i Mathias Rust Band, Helge Ombo, er virkelig en klassisk karakter. Jeg satte faktisk og følte at han har jeg møtt før.

Det er vel bare å innrømme at vesentlige deler av humoren var innpakket i en språkdrakt som ikke egner seg for gjengivelse her. Men jeg lo godt likevel.

Filmen inneholder også en historie med mye alvor i seg. Denne dimensjonen opplever jeg drukner litt i nettopp all humoren knyttet til miljøet og karakterene. Slik er Mannen som elsket Yngve først og fremst blitt en morsom, nostalgisk og lettsett film. Men den anbefales likefullt!

Terningkast: 4.

Etter en, uvisst av hvilken grunn, lang tørkeperiode på kinofronten var det det deilig å benke seg i et kinosete igjen - denne gangen med selskap av Thomas og KjellFjell - for å få med seg Charlie Wilson’s War. 

Filmen har jevnt over fått gode kritikker, kan skilte med gamle kjenninger som Tom Hanks, Philip Seymour Hoffman og Julia Roberts, og byr på en sann historie som involverer CIA, USA og krig. Lovende.

Plottet er rett og slett at vi møter Tom Hanks i rollen som en kongressmann fra Texas med to primærinteresser: Whiskey og damer. Mye antyder at han har lite interesse for politikk. Inntil han havner i en flyktningeleir i Afghanistan, og får blod på tann for å gi sitt bidrag til krigen mot Sovjet(vi er i den kalde krigens dager). Dette fører på ingen måte til at han legger whiskey og damer på hylla, men at han kombinerer lidenskapen sin med å skaffe penger til dette.

Med seg får han en rusten og forbigått CIA-agent, som spilles av Philip S. Hofmann. Og for en rolleprestasjon! Makan til slask skal du lete lenge etter. Han står for øvrig også for en av filmens store sannheter: Kongressmann Wilson etterforskes for bruk av kokain og omgang med strippere, samtidig som han er ivrig i sitt arbeid med å redde Afghanistan. Noen lurer på om ikke det første kan skape problemer for det siste, i alle fall mediamessig. Svaret fra CIA agenten er:

- Hvis du har damer og dop i venstrehånda, er det ingen som ser at du har et hangarskip i den høyre.

Er vel et ganske sannferdig utsagn om dagens medievirkelighet.

Det er for tiden sjelden du ser en film av denne typen som gjør seg unna på snaut 1 time og 40 min, og det var egentlig litt deilig. Fortellingen drives framover i passe tempo, og kombinerer en fin porsjon humor med en tankevekkende historie.

Anbefales!