Guttegarderoben

De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.

Da er vi kommet til en meget velbrukt tekst. Fellesskapet av de første kristne. For et fellesskap det høres ut som! Her holdt de seg trofaste til hverandre. De delte alt. Gleden de kjente når de kom sammen var oppriktig og inderlig. Og de fikk se både tegn, under og at folk ble frelst. For å nevne noe. Det høres slett ikke verst ut å være en del av den menigheten.

For min del trigger det i alle fall noen drømmer knytta til fellesskap og vennskap. Ikke det at jeg ikke erfarer noe av det nå. Men likevel: det minner meg om drømmer og tanker jeg har om det å leve livet sammen som kristne. Og hvordan det kan se ut.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som kan ha slike drømmer. Om kristent fellesskap det er godt å være i, og gode vennskap som springer ut av det. En tekst som denne kan godt få være et utgangspunkt for å drømme litt. Og for å strekke oss og utfordre oss.

Samtidig tror jeg det er flere enn meg som opplever at det der ikke bare er enkelt. En kan høre inspirerende taler og historier om fellesskap og relasjoner, og tenke at dette vil jeg. Men det er ikke det samme som at det bare er å gjøre det. Det går ikke av seg selv. Det er ikke bare å vite hva man vil, og så gjøre det. Mange har opplevd skuffelser knyttet til det kristne fellesskapet.

Begge deler er egentlig ganske naturlig:

Vi er skapt i Guds bilde. Og Gud, som treenig, er fellesskap. Med et avtrykk av ham i oss, er vi konstruert for fellesskap. For å relatere til andre. Det ligger i oss å lengte etter det. Gud så raskt at det ikke var godt for Adam å være alene.

Samtidig lever vi under syndefallets realiteter. Vi lever i den virkeligheten hvor noe av det som var rent, vakkert, og slik det var ment å være, er blitt knust, og kommet ut av balanse. Hver dag kjenner vi på kroppen at noe i den virkeligheten vi lever i er kommet i ulage. At ikke alt er slik det var ment å være. Og det kommer ikke minst til syne når vi skal forholde oss til andre mennesker.

Med dette utgangspunktet kan jo menigheten vi her møter virke nærmest som om den er fra før syndefallet, så godt som de virker til å ha det sammen. Det kan være nyttig å minne om at dette ikke er hele historien. Når vi leser hele Apg ser vi at også disse støter på utfordringen. Samtidig: De har det fellesskapet som her beskrives. Og det er det mye bra med.

Kanskje kan det være til hjelp for oss å være bevisst på begge disse elementene, når vi skal nærme oss temaet. La oss utfordre av kvaliteten på fellesskapet. Og samtidig vite noe om realitetene vi lever under.

Dietrich Boenhoffer har skrevet noe om at mange kristne fellesskap har gått i stykker på grunn av forventningene vi trer inn i dem med. Når disse viser seg å ikke gå i oppfyllelse, knuses drømmene, og vi sliter med å forholde oss til det. Hvordan kan vi gjøre det?

Denne bloggposten stopper med disse elementene. Men jeg har holdt en tale om dette, hvor jeg går videre og ser på to punkter som kanskje kan hjelpe oss videre:

* At teksten lærer oss noe om hva det er å være kirke. Det er ikke bare å møte opp til et bestemt sted på en bestemt tid og motta noe som forhåpentligvis svarer til forventningene. Det er å leve sammen på en langt mer grunnleggende måte. Hvor vi både gir og får.

* At evangeliet binder dem sammen. Som kristne har vi en unik mulighet til å “deale” med synden, og gå videre sammen, fordi vi er gitt en forsoning som vi også kan gi videre til hverandre.

Om du skulle være nysgjerrig går talen ann å laste ned på IMI Kirkens nettsider.

Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:
        Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! Disse mennene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
   I de siste dager skal det skje, sier Gud
         at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
         Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord,
         de unge skal ha syner,
         og de gamle blant dere ha drømmer.
    Selv over mine slaver og slavekvinner
         vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
         og de skal tale profetisk.
    Jeg lar varsler vise seg oppe på himmelen
         og tegn nede på jorden:
         blod, ild og røykskyer.
    Solen skal forvandles til mørke
         og månen til blod
         før Herrens dag kommer, den store og strålende.
    Men hver den som påkaller Herrens navn,
         skal bli frelst.
 Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Med Guds vitende og vilje ble han utlevert til dere, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham:
         Alltid hadde jeg Herren for mine øyne,
         for han er ved min høyre side,
         for at jeg ikke skal vakle.
    Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet,
         og selv min kropp skal slå seg til ro med håp.
    For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket
         og ikke la din hellige gå til grunne.
    Du har lært meg å kjenne livets veier,
         og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt.
Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble gravlagt, og den dag i dag har vi graven hans hos oss. Men han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovet å sette en av hans etterkommere på hans trone. Derfor så han inn i fremtiden og talte om at Messias skulle stå opp. Det var han som ikke skulle bli værende i dødsriket, og det var hans kropp som ikke skulle gå til grunne. Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, han sier jo selv:
         Herren sa til min herre:
         Sett deg ved min høyre hånd
   til jeg får lagt dine fiender
         som en skammel for dine føtter.
Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias.
   Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» Også med mange andre ord vitnet han for dem, og han formante dem: «La dere frelse fra denne vrangsnudde slekten. De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker.

Historien i Apg fortsetter med at Peter stiller seg fram for å forklare folket rundt det de har sett skje på pinsedagen. Det skyldes ikke fyll, men har en helt annen forklaring. I min lesing av denne teksten har jeg særlig blitt opptatt med:

* Se hva som skjer når Peter har fått Ånden. Jeg har tidligere vært inne på løftet om å få kraft til å være vitner. Kraften som peker utover. Kraften som setter oss i stand til å gi videre det vi har fått. Slik disiplene framstår i kapittel 1, kan en spørre seg om de var helt klare for å bli overlatt til seg selv. Var det lurt av Jesus å gå for himmelfarten nå? Det virker jo som om det er en hel del de ikke har skjønt.

Det er stilig å se at når løftet om at disiplene skal få Ånden er oppfylt, så reiser Peter seg opp og er for første gang i stand til å forklare det som har skjedd og hvem Jesus er. I denne historien setter han alt i sammenheng med profetiene som har vært, og han forklarer hvem Jesus er, og hva det han har gjort betyr. Han har fått kraft til å være vitne.

Peker på Jesus. Når Peter skal forklare hva som skjer, peker han på Jesus. Selv på pinsedagen, med alle utslag av Åndsfylde, er det Jesus det er naturlig å peke på. Peter Halldorf skriver: Peters preken er forbilledlig. Prekenens utgangspunkt er den rådende situasjon. Prekenens brennpunkt er Jesus. Prekenens virkning er hjertets omvendelse.

Peter lar den aktuelle situasjonen og spørsmålene som stilles, belyses av Skriftens ord…Og alt kaster lys over Jesus, hvem han er, og hva han har gjort. Ved sin preken flytter Peter omgivelsenes fokus fra det spektakulære, det som skjer med disiplene når Ånden fyller dem, til Kristus, den korsfestede og oppståtte.”

Kjenner for egen del selv en sterk dragning mot kjernen, mot det enkle, mot evangeliet for tiden. Og Peters tale viser veien nettopp mot den. Han viser Jesus som den oppstandne og som Herre. En vi kan vende om til, og få nytt liv.

Ånden gis til alle. I vers 17 sies det at Ånden øses ut over alle mennesker. Og eksemplifiseres ved å trekke fram en rekke forskjellige typer. Bock påpeker at ved å spesielt nevne slaver og damer, trekker man fram to grupper som ofte kunne bli oversett i denne tiden. Også dem gis Ånden til. Uavhengig av rang og status. I like!

Mye mer kunne trekkes fram. Det er en innholdsmettet tale. Blant annet synes jeg også linjene tilbake til Det gamle testamente er oppbyggelige. Men stopper der nå. Peter har fått kraft, og kan peke på Jesus, så andre vender om.

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
   I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»

Så kom dagen Jesus hadde bedt disiplene vente på. Den Hellige Ånd kommer over dem i det de alle er samlet. Til tross for at dette var noe de ventet på, kommer det likevel overraskende. Ånden kommer ikke alltid slik vi hadde ventet. Den sprenger rammer, forventninger, forestillinger. Og inntrykket er at der og da kan de som er tilstede gjøre fint lite annet enn å ta i mot det som kommer. Vind og ild er de ytre kjennetegnene. To elementer vi kan gjennkjenne fra annet bibelmateriale hvor Gud viser seg.

Flere påpeker sammenhengen mellom denne hendelsen og da Moses ble gitt loven på Sinai. Pinsedagen var nettopp en høytid jødene feiret til minne om at loven ble gitt. De to elementene er med på å peke i den retningen. Peter Haldorf skriver om forholdet mellom disse to: ” Loven fungerer som veiviser, men gir ingen hjelp å gå veien og leve i overensstemmelse med det den befaler. Loven kan ikke gi liv….Loven opplyser mennesket om veien som fører til Livet. Ånden gjør en delaktig i livet.” Ånden, som også kalles hjelper, driver oss mot livet Jesus har lagt foran oss.

Så begynner de å snakke på andre tungemål. Hva er det Ånden får de til å snakke om? Guds storverk. Når Ånden gjør noe i dem, blir de opptatt av noe mer enn seg selv. Sann karismatikk er ikke bare til invortes bruk.

En gang på denne tiden sto Peter fram blant brødrene. Det var omkring hundre og tjue mennesker samlet. «Brødre,» sa han, «det måtte gå i oppfyllelse, det skriftordet som Den hellige ånd lot David si om Judas, han som viste vei for dem som grep Jesus. Han var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag. For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette. På sitt eget språk kalte de derfor åkeren Hakeldama, det betyr Blodåkeren. For det står skrevet i Salmenes bok: La hans gård ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen få hans tilsynstjeneste. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»
   Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve.

Etter en liten Impulspause, fortsetter vi å lese Apostlenes gjerninger. De som fulgte Jesus har møtt ham etter oppstandelsen, sett flere bevis for at han levde, og hørt ham undervise om Guds rike. Så fikk de oppdraget om å være vitner, men samtidig beskjeden om å vente i Jerusalem på Den Hellige Ånd. Så ble Jesus tatt opp til himmelen.

Settingen for denne teksten er dermed ventetiden i Jerusalem. Disiplene er samlet, og Peter stiller seg fram for resten og påpeker at de må velge en etterfølger etter Judas, slik at de igjen blir 12 apostler. Hvorfor så viktig å være 12? Ikke vet jeg. Men flere kommentatorer påpeker at apostlene hadde en særlig rolle overfor Israelsfolket, noe som gjorde det til et poeng å være like mange som folket var stammer.

Peter sier også at det Judas gjorde oppfyller et skriftord fra Salmene. Lå det i kortene at Judas’ skjebne skulle bli slik? Hvorfor det? Det spørsmålet finner jeg ikke helt ut av.

En ting jeg merker meg er at de var opptatt at når de skal velge ny, ser de blant menn som “var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen,…” Det sier noe om at det var viktig for dem at hele historien om Jesus ble fortalt. Hele evangeliet ble forkynt. Ikke bare døden og oppstandelsen. Ikke bare andre enkeltepisoder. Ikke bare det vi lett kaller kjerne. Men hele historien. Blir det ikke viktig for oss også å fortelle størst mulig bredde av Jesushistorien? Ikke bare egne favoritter? Ikke bare det vi forstår?

Det som likevel slår meg mest med dette avsnittet er at de kaster lodd om hvem som skal erstatte Judas. Litt av en måte å ta en slik avgjørelse på! Peter Haldorf gir ord til dette som beskriver bedre enn jeg selv klarer: “I en rasjonalistisk kultur har vi vanskelig for å tale om Guds forsyn. Taler ikke dette uttrykket om en fatalistisk innstilling, en slags skjebnetro? “Det som blir, det blir, og det som skjer, er Guds vilje….”

Tilliten blir ødelagt når fornuften overtar. Nei, alt som skjer er ikke Guds vilje bare fordi det skjer. Likevel ser troen med andre øyne på det som skjer. Den ser at Gud alltid er større. Han har verden i sin hånd og kan derfor bruke alt som skjer. For å veilede oss.

Forskjellen mellom skjebnetro og overlatelse til Guds forsyn kan se hårfin ut. I virkeligheten er det to vesensforskjellige livsholdninger. For fatalisten rår slumpen. For den troende er Jesus Herre.

Etter pinsen kom Ånden til å ta loddets plass når man spurte etter Guds vilje. Men Den Hellige Ånd kan også anvende det uventede, det som kan se ut som slump, ting og hendelser, for å peke på Guds vei. Åndens veiledning gis sjelden i ildskrift på veggen. Den skjuler seg i hverdagens ubetydelige hendelser, men kjennes igjen av den som ser med troens øyne.”

  6 Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?»  7 Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt.  8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»
     9 Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. 10 Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem 11 og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»
    12 Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. 13 Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. 14 Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og søsknene hans.

Dette avsnittet er den andre delen av Lukas sin rekapitulasjon av det han allerede i stor grad har fortalt i slutten av evangeliet sitt. Samtalen mellom Jesus og disiplene fortsetter, før Jesus tas opp til himmelen, og disiplene samler seg i bønn - for å vente på Ånden Jesus har lovet dem. Etter å ha lest dette avsnittet over en tid har jeg hengt meg opp i:

Feil spørsmål? Disiplene spør Jesus om tiden nå er kommet for at han gjenreiser riket. De er ikke opptatt av misjon, som Jesus straks skal snakke om, men om nasjonale interesser. Svaret Jesus gir er på mange måter: Ikke vær så opptatt av det, fokuser heller på… og så kommer oppdraget om å være vitner.

Disiplenes fokus trengte å korrigeres. De brukte energi på å lure på feil ting. Dette er for meg noe å prøve meg på jevnlig. Bruker jeg energien min på å gruble og tenke på feil ting? Stiller jeg spørsmål jeg med fordel skulle latt ligge til fordel for noe annet?

På samlingen jeg er på nå, var det en som fortalte at han på et tidspunkt kuttet ut alt som var av kristen kultur. Alle kristne aviser, blader, bøker osv. Fordi han trengte å “tømme bufferen” sin. Han trengte å skjære bort alle de mindre viktige tingene som hadde begynt å oppta ham, for å gå til kjernen. Tanken på å tømme bufferen kjenner jeg appellerer til meg.

Kraft til oppdraget. Vers 8 er umulig å komme utenom når man leser dette avsnittet. Jesus gir disiplene oppdraget som gir retning for resten av Apg. De skal være hans vitner. De skal spre evangeliet. Gjør jeg det?

For meg har det altså blitt viktig å se at Jesus setter dette i sammenheng med at de skal få kraft. De skal ikke gå i egen kraft, men i Guds kraft. Det sier meg noe om viktigheten av å motta Guds kraft. Men også: At Guds kraft har en retning. Essensen i Guds kraft er ikke møteformer eller uttrykk - for de kan være så utrolig forskjellige. Essensen er at kraften driver oss utover, mot andre, slik at Jesus blir synlig i verden.

I Apg ser vi hvordan disiplene stadig står i fare for å stanse opp. Bli komfortable der de er. Da driver Gud dem videre utover. Ross Patterson skriver i sin bok - The Antioch factor: Hundreds of millions Christians think that Luke’s Acts of the apostles records the 12 apostles obedience to the Great comission. Actually it records their reluctance to obey it.

Kanskje overdriver han poenget. Men han prøver å få fram at der vi lett stopper opp, vil Gud gjerne ha oss videre. Bock skriver også noe bra i sin Apg kommentar: Mission is gradually revealed as the essence of the church. Acts, show however, that the plan did not emerge as one gradually developed bu the church, but as one gradually revealed and extended by God.

Litt godt og, at ansvaret hviler i Guds hender.

Vanlige folk. Kort sagt: Disiplene fatta jo ikke greia. De drev og spurte om Israels interesser, og var ikke helt på sporet av hva som nå skulle skje. En kan jo spørre seg hvorfor Jesus følte seg trygg på å overlate alt i deres hender. Det sier vel noe om kraften som ligger i at de skulle få Ånden. Og det sier noe om at vanlige folk, som du og jeg, kan få fortsette på oppdraget. Ikke fordi vi er kvalifisert, men fordi vi er sprukne kar som nåden får skinne litt igjennom.

Haldorf skriver: “Ånden gis ikke først når vi har nådd en viss modenhet. Den hellige ånd gis oss som gave mens vi er på vei, for at vi skal nå den modenheten “som er fullvoksen og har hele Kristi fylde. Derfor kaller Jesus Den hellige ånd for hjelperen. Ånden kommer til vår unnsetning når vi våger å vise svakhet.”

Jeg har dårlige erfaringer med å love bloggeserier, så langt har jeg vel ikke klart å gjennomføre noen av dem. Men siden vi nå begynner på en gjennomgang av Apostlenes gjerninger i menigheten, og jeg bruker en del tid på å fordype meg der, så begynner jeg i alle fall å blogge litt om det. Tar et lite avsnitt av gangen, så ser vi hvor det bærer.

Vi begynner med det første lille avsnittet, hvor forfatteren Lukas introduserer både addresaten Teofilus og oss for boka. Jeg vil peke på tre ting:

Kontinuitet. De første 14 versene i Apg er i stor grad en rekapitulasjon av ting Lukas allerede har fortalt oss i Lukasevangeliet. Dette, kombinert med måten Lukas innleder på, viser at han er opptatt av kontinuitet. Historien han nå skal fortelle om de første kristne, henger sammen med historien han allerede har fortalt om Jesus. Måten han utover i boka forteller den på viser at han framhever kontinuiteten mellom jødedom og kristen tro. Og særlig i talestoffet han gjengir viser han en kontinuitet mellom GTs profetier, og det om som nå har skjedd og skjer.

Jeg synes det er nyttig å bli minnet om den store sammenhengen. Når Lukas forteller oss historien om kirkas begynnelse, så hører den nøye sammen med det Gud allerede har gjort. På samme måte som det Gud gjør i kirkas og våre liv nå, står i en større sammenheng - bakover mot det Gud allerede har gjort.

Samtidig: Når Jesus begynner å undervise disiplene, så underviser han dem om Guds rike. Slik han også hadde gjort før sin død og oppstandelse. Han var fortsatt opptatt av det samme - at Guds rike skulle bre seg ut. Ikke usannsynlig han er det i dag også.

Historisk. Lukas er opptatt av “mange klare bevis på at han levde.” Vi snakker mye om Guds store historie. Avsnittet over ligger også i den gata. Samtidig er det ikke bare en historie som i en fortelling - Lukas er opptatt av at det faktisk har skjedd. Det er ekte. En realitet. Han mente å kunne bevise det.

Jesus, som døde, men er den levende. Ikke bare på papiret, men i virkeligheten.

Den Hellige Ånd. Hvis denne gjennomgangen blir noe av, kommer jeg nok til å skrive en del om kraft utover. Det opptar meg mye. Og det er Ånden som gir kraft. I dette avsnittet gjentar Jesus løftet om at de skal få DHÅ. Det er så viktig at han spesifikt instruerer dem om å ikke begi seg ut på noe før de har fått motta den.

Hvorfor var det så viktig, tro?

En ting handlet garantert om at de skulle gå i Guds kraft, og ikke i egen kraft - som jeg altså kommer tilbake til.

Peter Haldorf skriver om et annet perspektiv: “Jo mer Ånden trer fram, desto mer faller lyset på Kristus. Her er en av de sikreste måtene å prøve åndeligheten på: Hvem faller lyset på? Overalt der mennesker dras til Jesus, kan vi med sikkerhet vite at Den Hellige Ånd er i bevegelse. Hvordan viser det seg om Ånden blir bedrøvet og trekker seg bort? Vi blir mer og mer overlatt til menneskelig lyskraft i den kristne menigheten.”

Søndag begynner vi med gudstjenester igjen på IMI. Denne våren starter vi på å gå gjennom Apostlenes gjerninger. En utrolig spennende historie, som på mange måter er vår historie, fordi den forteller om hvordan kirka levde og spredde seg fra starten av. Boka sier mye om Den Hellige Ånd. Om oppdraget vi er gitt. Om hva det vil si å være kirke.

Peter Haldorf skriver i starten av sin bok om Apostlenes gjerninger - Åndens folk: “Mennesket bærer et skjult bilde i seg, skjult, men likevel synlig. Paradiset slumrer i vår avgrunn. Vår bestemmelse er en annen enn den som ofte dikterer livene våre. Vi er skapt for en verden der “rettferdighet, fred og glede”(rom 14,17) bor. Innerst inne, når alt blir stille, vet vi det.

Det var denne verden Jesus gjenkalte i menneskenes bevissthet. Han slo dens dører opp på vidt gap og ga den et navn: Guds rike. Hver gang han gjorde et mirakel, ble det åpnet for lys i en trett verden. Underet speilet den naturlige tilstanden i Guds rike. Det minnet menneskene på hvor de kom fra, og hvor de var på vei. Hvert eneste mirakel var en åpning der det tapte paradiset glimtet til.

Lyset fra evigheten skinte inn i tiden. Etter at Jesus selv, etter fullført korsfestelse og bevitnet begravelse, hadde vendt tilbake til livet - bevist oppstått - skulle verden aldri mer bli den samme. Nå hadde den fått et nytt fellesskap som utgjorde et sterkt tegn på en ny verden. Dette fellesskapet var kirken, den kristne menigheten.

Sterke ord om kirka. Hva den er, og og var ment til å være. Samtidig vet vi at mange ikke opplever den slik. Kanskje mistet vi noe? Kanskje er det nye ting å lære ved å lese boka om hvordan de begynte på nytt?

Jeg gleder meg!