Guttegarderoben

Forkynnelse er noe av det jeg liker aller best å holde på med. Og noe av det vanskeligste jeg holder på med. Derfor er det kjærkomment med input som kan gi hjelp til å utvikle seg. Når jeg på USAturen kom over boka “Communicating for a change” av Andy Stanley, havnet den derfor raskt i handlekorva.

Stanley er pastor i North Point Community Church i Atlanta, og jeg har med (u)jevne mellomrom glede av å høre podcast derfra med talene hans. Han har funnet sin måte å forkynne på - som han er veldig tro mot - og som ikke uten videre er min favoritt, men som jeg likevel oppdager at jeg ofte sitter igjen med mye etter å ha hørt.

Denne måten å forkynne på kaller han i boka selv for “one point message”. Og hovedbudskapet i boka hans er vel nettopp at hvis en ønsker å forkynne på en slik måte at det ikke bare blir overføring av informasjon, eller noen gode tanker eller poenger - som folk har glemt når de våkner dagen etterpå, så må han ett tydelig poeng man ønsker å formidle, og så bygge talen sin rund dette.

Forkynnelse har mange elementer ved seg. Bibelstudiet. Bønnen. Struktuering av innhold. Eksempler og historier. Og så videre. I denne boka er Stanleys fokus ganske tydelig på ett punkt: nemlig kommunikasjon. Han mener ikke at bønn, bibelstudier osv ikke er avgjørende elementer, men det som opptar ham her er hvordan vi kan kommunisere det vi har på hjertet best mulig. Dette formidler ved at co-forfatter Lane Jones i bokas første del har skrevet en fortelling om en pastor som strever med forkynnelse, og så legger Stanley i bokas andre del ut sin måte å jobbe med kommunikasjon på. Som i essens altså er: One-point message.

Stanley er ganske tydelig i boka på at en vanlig bibelutleggelse, eller undervisning kan være bra nok i seg selv. Men at en rekke forskjellige poenger blir for mye for folk å huske på. Skal budskapet ta tak i dem, må heller fokuset ligge på en enkel ting, og så må talen ta utgangspunkt i formidle hva dette betyr og hvorfor det er viktig. Til å arbeide med dette bruker han fem spørsmål:

• Information: What do they need to know?
• Motivation: Why do they need to know it?
• Application: What do they need to do?
• Inspiration: Why do they need to do it?
• Reiteration: How can I help them remember

Stanley er veldig opptatt av at det ikke er selvsagt for folk flest hvorfor de skulle ha interesse av å få med seg det en taler snakker om. Derfor er det avgjørende å skape en forbindelse som gjør at folk ser sammenhengen til sitt eget liv.

Det er flere sider ved det Stanley skriver som kan problematiseres. Ikke alt verken i Bibelen eller livet egner seg til, eller er ment for tror jeg, å behandles i ett-punkts taler som uten videre forenkler det som i virkeligheten er ganske komplisert. Og ikke alltid skjer forandring ved at man hører en tale, som viser en vei, og så følger man den. For mange av oss er det vel mer slik at vi blir formet av Ordet og forkynnelse over tid.

Likevel tar jeg med meg flere mye gode ting fra denne boka, akkurat som jeg har gjort fra Stanleys forkynnelse. Det er veldig nyttig for oss som forkynner å bli minnet på viktigheten av å ha en forståelse av hva som er kjernen i budskapet vi går med. Du kan kalle det “poenget” med talen, du kan kalle det “åket Gud har lagt på deg”, du kan kalle det osv. Men det er utrolig lett å motta et tema eller en tekst, raske sammen de gode poenger og momenter vi har, og holde en god og korrekt tale. Stanleys bok minner i alle fall meg på hvor viktig det er å kjempe med det en skal forkynne, både i bønn og forberedelser, til en vet at en har noe mer enn en rad gode poenger å gi - en har noe på hjertet, en brann, et åk, noe som faktisk er viktig å få gitt fra seg.

Det er og i seg selv en god påminnelse å jobbe nettopp med kommunikasjonen. Alt handler ikke bare om å finne budskapet, men også om å avlevere det slik at folk kan få tak i det. Stanley utfordrer kraftig på å ikke slå seg til ro med “det er min stil” eller “det er ikke min stil”, hvis det fører oss til å bli forkynnere som kjeder folk.

Dette er ei lettlest bok, med lett tilgjengelig poenger som gir en god anledning til å reflektere over sin egen forkynnelse. Ikke det dypeste jeg har lest, men vel verdt noen timer.

Gunnar Staalesen begynte å skrive om Varg Veum allerede i 1977 (Bukken til havresekken), men ansikt til ansikt er en av de helt nye utgivelsene, fra 2004. Vi snakker flere år siden jeg leste min forrige Veum bok(jeg har lest en god del), og det var artige å dykke inn i den noe grå, bergenske verden til privatetterforskeren igjen.

Som vanlig går det på stumpene løs for Veum. Det er få oppdrag, innkassoregninger på kontorpulten, og bekymringer for om pengene holder fram til nyttår. På toppen av det hele finner han en død mann på venteværelset sitt. En potensiell kunde er borte, men en potensiell sak ligger rett foran ham.

Og med dette som utgangspunkt begynner Veum å grave i gamle historier fra 70-tallet, og et kollektiv preget av AKP-ml beboere. Flesteparten av beboerne har noen hemmeligheter, ikke alle like farlige som andre. Og slik begynner nøstingen, gjennom 300 sider.

Dette er en Veum-bok som holder seg godt innenfor sjangeren, og bildet vi kjenner av privatetterforskeren. Det er ikke blant de beste og mest intense bøkene, men en bok verdt å lese for dem som likevel liker Staalesens skriverier. Selv er jeg en av dem.

Sist høst gav Truls Åkerlund ut boka Gud i kirkeasyl - Tid for å sette ham fri? Og boka har lenge ligget framme, men det måtte en flytur til USA til før jeg fikk pløyet gjennom den. 

Dette er en god og velskrevet bok, som jeg opplever gir en god inngang til den samtalen som føres under ulike headinger ala “emerging”, “missional”, “postmoderne” osv, men som vel i sum kan sies å handle om hvordan vi kan være kirke i vår tid og møte de utfordringer som ligger foran oss. Hvilke spørsmål vi trenger å stille til historien og tradisjonen vi er en del av, og hva som trengs å forandres. I essens stiller den spørsmålet: Hva gjør vi når de gamle kartene våre for hvordan være kirke ikke lenger virker?

Først og fremst opplever jeg “Gud…” gir en god innføring i det verdensbildet, den erkjennelsen av virkeligheten vi lever i, som ligger til grunn for denne samtalen. Dernest gir den noen god innsteg til en del av de spørsmålene som stilles. 

For dem som allerede har lest Hirsch, Gibbs, McLaren eller andre premissleverandører for samtalen, byr denne boka i seg selv på lite nytt. For dem som ikke har, gir denne boka et veldig godt innsteg til hva samtalen dreier seg om. I tillegg er det kjærkomment å ha ei bok på norsk om emnet. Når den i tillegg er velskrevet, er det en god ting. Åkerlund er også meget god på spisse og gode formuleringer, som både vekker munterhet og ettertanke.

Dette er ei bok som anbefales - og føler du stoffet er kjent - er det ei bok som er god å anbefale andre.  

Donald Miller har levert to glimrende bøker i Blue Like Jazz og Searching for God Knows what(begge også utgitt på norsk av Lunde forlag) Begge bøkene har betydd mye for meg, men særlig Blue Like var på et tidspunkt ganske definerende - rett og slett fordi jeg opplevde den ga hjelp til å bruke et språk om troen som falt sammen med det språket jeg bruker om resten av livet. 15.april slipper Miller det som visstnok er en remix av boka med en blanding av nytt og gammelt stoff, mer om noen av personene vi møter osv. Umiddelbart er jeg litt skeptisk til om dette er et kommerst trekk for å melke salgskua. Boka har passert en million solgte, og selger visstnok stadig mer. Da er det fristende å smi videre. Men kan det tilføre noe nytt? Skeptisk. Men siden Miller har bidratt med gode ting før, skal jeg gi det en sjanse.

Bli hos meg er ei lita bok skrevet av Stian Aarebrot og gitt ut på Lunde Forlag sist høst. Boka består av 11 fortellinger som har den fellesnevneren at de på hver sin måte forteller om en opplevelse av Gudsnærvær.

Alle historiene er sanne, og forfatterne har møtt menneskene bak dem og intervjuet dem, men så valgte å skrive historiene ut i en mer skjønnlitterær form.

I Vårt Lands annmeldelse av boka mener jeg å huske at den fikk kritikk for at det ikke var like lett å se Guds inngripen så tydelig i historien. Og det er sant nok: Hvis introduksjonen av boka gir deg forventning om å lese om mirakler av den mer høylytte varianten kan du fort bli skuffet.

For vekten i denne boken ligger primært på å fortelle om hvordan Gud viste seg nær i ulike livssituasjoner, og ikke hvordan han forandret dem. Små(store) håndtrykk fra Gud til noen som trengte det, og fikk hjelp til å gå videre.

(Så kan vi selvsagt diskutere hva forandring betyr. Hvis forandring betyr at omstendighetene rundt endret seg, er det lite av dem i boka. Hvis forandring betyr at noe ble annerledes for mennesket som stod oppe i det, så er det mye av det her.)

Og det gjør dette til ei fin bok, som åpner opp for å se og snakke om Guds deltagelse og nærhet i livets små og store situasjoner. For å gjenkjenne små håndtrykk fra Far i himmelen, og la dem bli til hjelp.

Jeg tror på de mer “dramatiske” inngripene fra Gud også jeg. Og det finnes gode bøker og lese om dem. Men la denne boka få være det den er, og les den med det som utgangspunkt. Da kan den få bli en fin påminner om at Gud er nær. Her og nå.

I forbindelse med at jeg søndag reiser til Portugal for samling med ECPN - et læringsfellesskap for noen menigheter i Europa - har jeg som forberedelser fått beskjed om å lese The Externally Focused Church av Rick Rusaw og Eric Swanson.

Denne boka stiller enkelt sagt spørsmålet: Hva kan menigheten din bidra med i lokalsamfunnet? Eller: Hva vil det si for en menighet å være salt og lys for samfunnet og menneskene rundt?

Og enkelt sagt er svaret forfatterne gir: Ved å tjene det. Ved å se på hva menigheten og menneskene der kan involvere seg i av praktisk nestekjærlighet for å bety en forskjell.

Og de utfordrer pastorer og andre ledere til å være mindre opptatt av tall når de skal evaluere det de holder på med, og mer på hvilken påvirkning/forskjell menigheten utgjør.

For å få fram poenget stiller de opp en motsetning: Mellom å være en “serve us!” menighet, eller en “service” menighet - i betydningen om fokuset er på å “hjelpe meg til å bli et bedre menneske/få et bedre liv”, eller om det er å på å “hjelpe meg til å gjøre verden rundt meg bedre.”

Ut i fra dette behandler de flere forskjellige spørsmål og problemstillinger knyttet til hvordan en menighet kan begynne å bevege seg i en slik retning, og hvordan man kan få alle i sving med å tjene samfunnet rundt seg.

Dette er ingen tung teologisk bok, snarere en ganske praktisk. Samtidig inneholder den opp til flere gode poenger, som er nyttige å tygge videre på. Det utfordrer måten kristne ser verden rundt seg på - til å ha et mer positivt verdensbilde - samtidig som den utfordrer til å være lys og salt.  De påpeker også et skille mellom barmhjertighet og rettferdighet. Barmhjertighet er konkrete handlinger gjort for å hjelpe noen som trenger det. Rettferdighet ser der i mot bak den konkrete situasjon, og søker å endre forutsetningene som har skapt problemet. Forfatterne mener vi som kirke har et ansvar for å ikke bare hjelpe inn i enkeltsituasjoner, men til å arbeide for at mennesker skal kunne oppleve varig endring av det som er vanskelig.

Jeg kjenner selv at dette utfordrer: Hvilke behov er det byen jeg er en del av har? Hvordan kan menigheten jeg er en del av være med på å vise byen at vi vil den godt - og gjøre en forskjell?

Som en liten parantes kan det nevnes at de har en liten replikk til fokuset på å en “incarnational” tilnærming til å å være kirke i samtalene rundt misjonal kirke. Å følge Jesu eksempel om å inkarnere seg - bli en del av det samfunnet og den kulturen man skal nå med evangeliet. Forfatterne påpeker at ut i fra Matt 25 så er det ikke vi som skal bli være Jesus for dem (jmf inkarnere oss), men snarere må vi lære oss å se Jesus i de vi kalles til å tjene.

Positivt er det også at boka har gode avrundinger på kapitlene, med spørsmål til refleksjon, forslag til prekenide osv.

Til slutt et Winston Churchill sitat de bruker:

“We make a living by what we get; we make a life by what we give.”

Det er ingen hemmelighet at jeg er en bokelsker. Jeg liker bøkene mine (og bibliotekets) for alle gode historier, for oppbygelse, for nyttig lærdom og kunnskap - og forsåvidt også for all unyttig lærdom og kunnskap.

Likevel tenker jeg av og til: Skrives det for mange bøker?

Ikke som i: Burde det bare være bestselgerne som slapp til? Kun de som kvalifiserte til månedens bok i bokklubben, eller topp 10 på Ark? Nei, jeg er glad for gode ordninger som sikrer bredde i litteraturen - slik som innkjøpsordningen til bibliotekene.

Men: Ta eksempelvis Valla-saken. Helt klart en av de større begivenheter i det norske nyhetsbildet i fjor. Så langt har denne saken avstedkommet i alle fall tre bøker som jeg vet om. Nå meldes det også at Valla er i gang med en ny bok - som rett nok skal være en selvbiografi og dermed omhandler mer - men som også vil ha nye opplysninger om saken.  

Og jeg tenker: Er ikke det litt i overkant? Trenger vi å lese så mye for å få tak i de viktige sidene ved denne saken? Er det så mye innhold i den som er viktig å dokumentere for ettertiden?

Hvor mange bøker kommer Ramin-Ommundsen saken til å skape? Når går passer vi skillet hvor bøker ikke lenger blir til fordi de har noe å bidra med, men fordi noen har penger å tjene på at de gis ut?

Eller innenfor mitt eget fagfelt, teologi. Det har i de senere årene pågått, og pågår fortsatt, en stor samtale om hvordan være kirke. Emerging church. Missional Church. House church osv. Samtalen pågår på nett, konferanser, osv. Men også i bøker. Søk på disse begrepene på Amazon, og du vil finne at det nærmest er blitt for en industri å regne.

Jeg innrømmer selv å eie en god del av dem, som den bokorm jeg er. De jeg har rukket å lese har vært nyttige. Jeg kan ikke si at noen av dem ikke burde vært skrevet. Men trenger vi alle disse for å fortsete samtalen? Og når blir profitt en motivasjon her også?

Da er omlag et to tusen siders intenst bekjentskap med den gravende journalisten Mikael Blomkvist, datahackeren Lisbeth Salander, og universet Stieg Larsson har konstruert rundt dem tilbakelagt, i det jeg har lest ferdig den siste boka i Millenium-triologien, Luftslottet som sprengtes.

Og for en avslutning! Denne boken går rett inn der handlingen i forrige bok endte, og forfølger de løse trådene. Dette betyr at i motsetning til de to første bøkene, hvor forfatteren brukte lang tid på å bygge opp spenningen, er det driv fra første stund. Jeg må si jeg beundrer Stieg Larsson for måten han klarer å kombinere en relativt grundig og omstendelig måte å fortelle på - med et bredt persongalleri - med så klar framdrift i den store fortellingen.

I denne er også en klassisk konspirasjonsteori en vesentlig del av bildet: Hemmeligheter i det offentlige, ved sikkerhetspolitiet, som ikke tåler dagens lys. Det er pussig - etter alle spionfilmer en har satt - men fortsatt er det noe ved dette jeg finner sterkt tiltalende. Skjønt jeg lurer jo på: Hvor mye av dette har sine paraleller i virkeligheten?

Det er ferietider, med både vinterferie og påskeferie - og jeg vil på det varmeste anbefale Millenium triologien. De er store, men de går fort unna. Og de fortjener å leses alle tre. Sett deg på liste på biblioteket så har du de snart!

En gjeng leseentusiaster har fått en ny side for bokglade menneskere opp og gå. På Leserglede finner du bokomtaler, lister, og mye annet. Dessuten har de vært så vennlige å linke til denne siden under blogger:-) 

Donald Miller er en av de forfatterne som kanskje har gitt meg mine beste leseopplevelser når det kommer til kristne bøker. I Blue like Jazz  satte han ord på, og ga et språk til veldig mye av mine opplevelser rundt å være kristen i 2000ogetellerannet. Lunde forlag sørget etterhvert for å få gitt boken ut på norsk i 2006, og den ble en salgssuksess her hjemme også.

Oppfølgeren til denne boken heter Searching for God knows what - eller på norsk: Leter etter Gud vet hva og ble i høst gitt ut på norsk av Lunde. Også denne boka er absolutt verdt å lese. Der Miller ga gode poenger i ett sett i Blue Like Jazz, har han nok færre - som han bruker lengre tid på i denne boka. Men til gjengjeld er de like gode! Da jeg leste boka om igjen litt over ett år etter første gang, for å gi min innstilling til om en oversettelse var lurt, oppdaget jeg plutselig at mange av elementene i det Miller skrev hadde preget mye av det jeg selv var opptatt av, og også forkynte i året som hadde fulgt.

Boka er lettlest, og anbefales herved!