Guttegarderoben

Da er de første dagene over dammen unnagjort, og på et hotellrom i Atlanta faller endelig kombinasjonen tid, strøm og nettverk sammen slik at jeg kan dele noen inntrykk fra turen så langt.

Reisen ned over gikk så knirkefritt som den kunne, selv om vi fikk anledning til å kjenne på hvor omstendelig det er å komme seg inn i USA. Vi fløy Stav - Amsterdam, Ams - New Yor, NY - Chicago, og når leiebilen vår endelig hadde tatt oss til husverten vår Willie - en av de frivillige i Willow Creek - hadde vi vært på farten et døgn. Behagelig da å komme til et godt hus, som også kunne skimte med fasiliteter som biljard, bordtennis og hjemmekino i kjelleren Rett i seng, og klare for konferanse dagen etter.

Shift. Konferansen vi skulle på heter Shift og var en konferanse om arbeid for studenter og unge voksne. Det skal innrømmes at jeg i først i løpet av turen har lært at når amerikanerne snakker om studenter er det i realiteten tenåringer. Innholdet var likevel veldig relevant for oss Konferansen har blitt dekket av bloggen Out of ur og blant talere og seminarholdere har i alle fall Dan Kimball og Scot McKnight postet om konferansen, så det finnes en hel del spennende stoff på nettet for deg som er interessert.

Onsdag. Konferansen åpnet onsdag morgen. Charlie Hall fra Passion ledet lovsang, og lærte flere nye meget bra sanger. Første taler ut var Brian McLaren med overskrift hentet fra sin siste bok - “Everything mus change”. Han tok utgangspunkt i en opplevelse med en gruppe ungdomsledere for noen år siden hvor han stilte dem spørsmålene: <br>

• Hvilke spørsmål er dere mest opptatt av/diskuterer mest i menigheten din?
• Hvilke spørsmål er det som holder deg våken om natta?

Mens mange kunne fortelle om at menigheten var opptatt av indrekirkelige teologiske spørsmål, var de selv opptatt av spørsmål som miljø, terrorisme, krig osv.

Dette fikk Mclaren til å stille noen nye spørsmål: <br>

• Hva er de største probleme i verden i dag?
• Hva sier Jesus om disse probleme?
• (og evt: Hva sier kirka om disse probleme?)

Mye av det McLaren utfordret på var spørsmålet: “Hva inviterer vi folk til?” . Hvis noen blir kristne hos oss, inviterer vi dem til en billett til himmelen og hjelp med “sin-managment”, eller til å bli agenter for Guds rike her og nå. Her kan du laste mine notater fra talen: brianmclaren-everything

Dagen fortsatte med Mark Yaconelli, som hadde overskrift: Failure, Frustration and loss - The Youth workers path to holiness. Med utgangspunkt i Luk 5 snakket han om at det viktigste vi gjør er å være det han kalte spiritual guides for de vi leder. Da trenger vi å være tilgjengelige for Gud. Bruke tid. Tømme oss selv, og timeplanene våre, for å ha tid på det stedet. Her har du mine notater: markyaconellipathtoholiness

Så ble dagen avsluttet med Shane Claiborne, med overskriften: The Scandal of grace. En utrolig stilig fyr, som lever i en monastisk kommunitet i Pennsylvania som har mye fokus på å møte folk med praktisk godhet. Talen inneholdt i stor grad personlige erfaringer og eksempler på det å se andre mennesker - også de en ikke liker - med Guds øyne. Notater her: shaneclaibornescandalofgrace

Onsdagen ble en veldig enhetlig dag, som egentlig gjentok de samme problemstillingene på makro- og mikro nivå. I sum handlet det for meg om Guds rike, og bredden av et Guds rike liv - hvor det vi gjerne kaller praktisk (godhet, nestekjærlighet) og det åndelige (bønn, under osv) får gå hånd i hånd. Noe jeg kjenner trigger meg noe enormt. Og dette gode spørsmålet: Hva er det vi inviterer folk til å være med på?

Torsdag. Neste dag var seminardag, og jeg var på to lengre seminarer. Mitt første seminar var med Mike Novelli og handlet om hvordan vi kan gjøre Den store historien - Bibelen - åpen og levende for folk. Hvordan vi kan være sammen i den som historie, og bli folk som formes av Guds historie - i stedet for å putte noen av våre prekenpoenger inn i en eller annen av bibelhistoriene. Til dette viste han oss en måte han hadde gjort det på i sin menighet, med å fortelle og gjenfortelle historiene - og bli kjent med dem. Han har lagt ressurser for dette ut på en egen nettside som kan sjekkes ut.

Mitt andre seminar var med Dan Kimball, og handlet om teologi i arbeidet. Om hvor viktig det er å være bevisst på all teologien vi bevisst og ubevisst kommuniserer, og hva slags forståelse dette skaper hos folk.

Fredag. Siste dag måtte jeg og Thomas gi oss et første samling, for å rekke videre til Atlanta. Med den første samlingen var med Kara Powell fra Fuller, som snakket om “Deep ministry in a shallow world.” Hennes fokus gikk på å ha et arbeid hvor resultatene ikke bare vises her og nå - men i hvordan troen til menneskene vi er sammen med ser ut om 5-10 år. Jeg var uten strøm denne dagen, og har - i alle fall ikke foreløpig ikke notater å gi ut.

Sum. I sum ble tiden på Shift veldig bra. Jeg lærte mye nytt, og siden programmet ikke var altfor tett ble det god tid for meg og Thomas til å reflektere. Det er nok mye av budskapet fra den første dagen - samt fokuset på Historien i seminaret til Mike Novelli som sitter igjen. Det var en enorm bredde i seminarholdere, og mange flere jeg gjerne skulle hørt. Dette var en konferanse jeg gjerne anebefaler.

Willow. Til slutt har jeg lyst til å si noen ord om møtet med Willow Creek. Jeg har aldri vært der før. Men WC har jo vært en sterk premissleverandør i norsk kirkeliv til tider, og i den tiden jeg selv begynte å være involvert i menighetsarbeid var det nok “på topp”. Det WC kom med var absolutt med på å forme og inspirere.

Senere har imidlertid mange blitt mer kritiske til WC. Både “seeker-sensitiv” modellen de en stund representerte, og selve megakirke fenomenet. Jeg har selv vært, og er en del av den samtalen - med mine kritiske merknader til noe av det dette har lært oss om hva det vil si å være kirke osv.

Når jeg nå sier det som følger - betyr ikke dette at jeg hopper bukk over, eller avfeier disse spørsmålene og kritikken. De er en del av en større samtale som må fortsette. Etter å vært der, har jeg likevel lyst til å si dette:

Å komme til Willow Creek var en god opplevelse. Rett nok er det første det gigantiske bygget som slår deg - men etterhvert er det andre ting som trer fram:

• En enorm tjenesteholdning. At de snakker om “Here to serve” er ikke overdrevent. Det er godt å være gjest der. At 1000 mennesker tar ferie og avspasering fra jobb for å tjene frivillig under konferansen er med på å understrekke det.
• Det de gjør virker veldig gjennomarbeidet. Da tenker jeg ikke først og fremst på kvaliteten, men på refleksjonen bak - og bevisstheten på å ville et sted. Dette lærte jeg noe av.
• De har et enorm tydelig Jesus fokus - og utfokus. De tror at Jesus kan forandre verden, og lever der etter.
• De lever i forandring. Og lærer nye ting. De kommuniserer selv at de trenger å lære, og utvikle seg. En del av tingene de kritiseres for, tror jeg allerede de er i bevegelse bort fra. De fortsetter å lære nytt, og bevege seg - ut i fra fokuset nevnt over.
• De representerer en stor bredde i folk de inviterer inn, lytter til, og lar være en del av den plattformen de har bygd opp. Også folk som er blant deres kritikere.

Med andre ord: Det var godt å være i WC. Jeg likte mye av det jeg møtte, og er takknemlig for dem.

Nå er turen gått videre, og i går begynte Passion i Atlanta. Mer om det siden.