Guttegarderoben

Det er ingen hemmelighet at jeg er en bokelsker. Jeg liker bøkene mine (og bibliotekets) for alle gode historier, for oppbygelse, for nyttig lærdom og kunnskap - og forsåvidt også for all unyttig lærdom og kunnskap.

Likevel tenker jeg av og til: Skrives det for mange bøker?

Ikke som i: Burde det bare være bestselgerne som slapp til? Kun de som kvalifiserte til månedens bok i bokklubben, eller topp 10 på Ark? Nei, jeg er glad for gode ordninger som sikrer bredde i litteraturen - slik som innkjøpsordningen til bibliotekene.

Men: Ta eksempelvis Valla-saken. Helt klart en av de større begivenheter i det norske nyhetsbildet i fjor. Så langt har denne saken avstedkommet i alle fall tre bøker som jeg vet om. Nå meldes det også at Valla er i gang med en ny bok - som rett nok skal være en selvbiografi og dermed omhandler mer - men som også vil ha nye opplysninger om saken.  

Og jeg tenker: Er ikke det litt i overkant? Trenger vi å lese så mye for å få tak i de viktige sidene ved denne saken? Er det så mye innhold i den som er viktig å dokumentere for ettertiden?

Hvor mange bøker kommer Ramin-Ommundsen saken til å skape? Når går passer vi skillet hvor bøker ikke lenger blir til fordi de har noe å bidra med, men fordi noen har penger å tjene på at de gis ut?

Eller innenfor mitt eget fagfelt, teologi. Det har i de senere årene pågått, og pågår fortsatt, en stor samtale om hvordan være kirke. Emerging church. Missional Church. House church osv. Samtalen pågår på nett, konferanser, osv. Men også i bøker. Søk på disse begrepene på Amazon, og du vil finne at det nærmest er blitt for en industri å regne.

Jeg innrømmer selv å eie en god del av dem, som den bokorm jeg er. De jeg har rukket å lese har vært nyttige. Jeg kan ikke si at noen av dem ikke burde vært skrevet. Men trenger vi alle disse for å fortsete samtalen? Og når blir profitt en motivasjon her også?