Guttegarderoben

En gang på denne tiden sto Peter fram blant brødrene. Det var omkring hundre og tjue mennesker samlet. «Brødre,» sa han, «det måtte gå i oppfyllelse, det skriftordet som Den hellige ånd lot David si om Judas, han som viste vei for dem som grep Jesus. Han var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag. For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette. På sitt eget språk kalte de derfor åkeren Hakeldama, det betyr Blodåkeren. For det står skrevet i Salmenes bok: La hans gård ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen få hans tilsynstjeneste. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»
   Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve.

Etter en liten Impulspause, fortsetter vi å lese Apostlenes gjerninger. De som fulgte Jesus har møtt ham etter oppstandelsen, sett flere bevis for at han levde, og hørt ham undervise om Guds rike. Så fikk de oppdraget om å være vitner, men samtidig beskjeden om å vente i Jerusalem på Den Hellige Ånd. Så ble Jesus tatt opp til himmelen.

Settingen for denne teksten er dermed ventetiden i Jerusalem. Disiplene er samlet, og Peter stiller seg fram for resten og påpeker at de må velge en etterfølger etter Judas, slik at de igjen blir 12 apostler. Hvorfor så viktig å være 12? Ikke vet jeg. Men flere kommentatorer påpeker at apostlene hadde en særlig rolle overfor Israelsfolket, noe som gjorde det til et poeng å være like mange som folket var stammer.

Peter sier også at det Judas gjorde oppfyller et skriftord fra Salmene. Lå det i kortene at Judas’ skjebne skulle bli slik? Hvorfor det? Det spørsmålet finner jeg ikke helt ut av.

En ting jeg merker meg er at de var opptatt at når de skal velge ny, ser de blant menn som “var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen,…” Det sier noe om at det var viktig for dem at hele historien om Jesus ble fortalt. Hele evangeliet ble forkynt. Ikke bare døden og oppstandelsen. Ikke bare andre enkeltepisoder. Ikke bare det vi lett kaller kjerne. Men hele historien. Blir det ikke viktig for oss også å fortelle størst mulig bredde av Jesushistorien? Ikke bare egne favoritter? Ikke bare det vi forstår?

Det som likevel slår meg mest med dette avsnittet er at de kaster lodd om hvem som skal erstatte Judas. Litt av en måte å ta en slik avgjørelse på! Peter Haldorf gir ord til dette som beskriver bedre enn jeg selv klarer: “I en rasjonalistisk kultur har vi vanskelig for å tale om Guds forsyn. Taler ikke dette uttrykket om en fatalistisk innstilling, en slags skjebnetro? “Det som blir, det blir, og det som skjer, er Guds vilje….”

Tilliten blir ødelagt når fornuften overtar. Nei, alt som skjer er ikke Guds vilje bare fordi det skjer. Likevel ser troen med andre øyne på det som skjer. Den ser at Gud alltid er større. Han har verden i sin hånd og kan derfor bruke alt som skjer. For å veilede oss.

Forskjellen mellom skjebnetro og overlatelse til Guds forsyn kan se hårfin ut. I virkeligheten er det to vesensforskjellige livsholdninger. For fatalisten rår slumpen. For den troende er Jesus Herre.

Etter pinsen kom Ånden til å ta loddets plass når man spurte etter Guds vilje. Men Den Hellige Ånd kan også anvende det uventede, det som kan se ut som slump, ting og hendelser, for å peke på Guds vei. Åndens veiledning gis sjelden i ildskrift på veggen. Den skjuler seg i hverdagens ubetydelige hendelser, men kjennes igjen av den som ser med troens øyne.”