Guttegarderoben

[...] ord om kirka. Hva den er, og og var ment til å være. Samtidig vet vi at mange ikke opplever den slik. Kanskje mistet vi noe? Kanskje er det nye ting å lære ved å lese boka om hvordan de begynte på [...]

Veldig interessant. Det er jo utrolig trist hvis det kristne fellesskapet, som skal være det som trekker folk mot Jesus, i stedet skaper en distanse i forhold til ham. Jeg forstår godt hvorfor mange kirkefremmede tenker slik. Da er det vel strengt tatt bare to ting å gjøre: Selvransakelse og enten endring eller arbeid med kommunikasjon alt ettersom vi kjenner oss skyldige etter tiltale. Dialog vil nok uansett være nøkkelen

Hei Petter! Kult du stikker innom bloggen. Du skriver: “Jeg forstår godt hvorfor mange kirkefremmede tenker slik.” Hadde vært spennende å hørt deg utdype hva du mener?

Det kunne jeg sikkert skrevet en hel post om, men jeg kan nøye meg med noen få punkter:
- Jeg tror folk flest danner seg et bilde av hvem kristne er ut i fra hva media og samfunnet ellers sier. Når vi bruker all mesteparten av tiden i det offentlige rom på å krangle om homofili og moralspørsmål, er det dette folk får inn når de åpner dagens avis. Selvsagt er media sterkt delaktige i å skape en konflikt, men det virker som mange kirkeledere ikke er vanskelige å be. I tillegg får vi impulser fra andre medier. Jeg så senest i går filmen “There will be blood”, der 3. åpenbaringskirken, som er bygget opp rundt falskhet, hevn og fake demonutdrivelser, er en del av plottet. Jeg og en kamerat diskuterte dette. Selvfølgelig skjønner de fleste at dette er ekstreme greier og at det ikke er sånn kristne flest er, men jeg tror et massivt fokus på sekter med voldsomme uttryksformer og meninger, til dels former (ubevisst) menneskers oppfatninger av gruppen kristne.
- Litt mer selvkritisk: Det er veldig lett å bli moralens vokter, jeg merker det i eget liv. Det er ikke noe feil med moral, men det er lett å komme med en mening/dom/pekefinger når det er noe jeg ikke liker, fremfor å faktisk lytte og vise respekt. Konsekvensene av en slik holdning er at vi faktisk er med på å bygge opp under vår tids kanskje største myte: Å være kristen er å mene noe om alt, mens det egentlig handler om å leve et liv i en relasjon til Jesus som inspirerer til et praktisk og konkret liv der man HANDLER på bakgrunn av sin tro. Dette er satt på spissen og gjelder ikke alt og alle, men jeg føler jeg kan si dette fordi jeg merker at det er et tankemønster i meg som jeg må ta opp kampen mot. Motivasjonen kan være god nok, den. Jesus trenger å forsvares. Vi må rope ut så alle ikke tror at de kan gjøre hva de vil, for det fører dem bort i fra Gud. Og det er jo helt riktig at synd skiller oss fra Gud, men kanskje begynner vi litt i feil ende hvis vi hører hva Jesus sier: ”Den som ELSKER meg holder mine bud”. Moral springer ut i fra kjærlighet til Jesus.
- Ser vi på tittelen på boken (og posten) forteller den at Jesus oppfattes annerledes. Dette kan selvfølgelig bygge på et naivt glansbildeinntrykk av Jesus som en hippieaktig ”whatever floats your boat” godklump uten temperament, men det gir oss likevel en utfordring: Speiler vi den Jesus som Bibelen snakker om? Er vi hendene og føttene hans på jorden?
Noen ord sagt, i hvert fall.

Jeg gjenkjenner mye av det du skriver, Petter.

Samtidig kjenner jeg på en dobbelthet: Mange forbinder kirke og kristne med meninger og moral - som du skriver. Med det som utgangspunkt har jeg, og jeg tror mange i vår generasjon og la oss for enkelhets skyld kalle det “gruppering”(ja, jeg vet det er en rar og upresis betegnelse) av kristne - nettopp valgt og tone ned meninger. Vi flagger sjelden mye meninger høyt, tar sjelden eller aldri i dem i forkynnelse, skriver definitivt ikke leserinnlegg(Gud forby!) og konfronterer noen oss med hva vi mener blir vi lett litt sånn “eh…det er jo ikke det som er det jeg har lyst til å begynne å snakke om når det gjelder troa mi”.

Dette er selvsagt karikert. Men det betegner mye av det jeg aktivt har valgt de senere årene, med utgangspunkt i en helt bevisst tenkning om at jeg bør gjøre det slik.

Jeg sier ikke uten videre at det har vært feil. Eller at jeg har tenkt å slutte å tenke sånn. Men i det siste har jeg kjent på en litt nagende følelse av å være litt tannløs. Taus. Sitter og ser på at mange ting beveger seg i en retning jeg ikke har tro, men jeg sitter i stor grad taus og ser på det.

Mange forbinder oss med meninger og moral, men stemmer det med hvem vi er? Og hvis nei, går fortsatt veien ut av den hengemyra langs den veien mange av oss har valgt - eller blir vi bare værende?

Er det mulig å låne boka?

Klart det. Skal prøve å få den med i morra. Leste forresten et vers i Kol 4, 6 som traff litt inn i det jeg skrev om i forrige kommentar: “La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.”

[...] « det raker ikke andersen på Film: Varg Veum - Tornerose & Din til dødenelling på Boklogg: They like Jesus but not the churchKjellfjell på Film: Falne Engleroleseverin på Boklogg: They like Jesus but not [...]