Guttegarderoben

Oppdatering: Alf Kjetil Waglermo i Vårt land har også skrevet en god kommentar om programmet.  

I går benket jeg meg for å se premieren på Kristopher Schaus mye opphausede serie “De syv dødssynder”. Jeg har hørt ryktene om seriene en stund, jeg har mottatt mail om å skrive under på protestopprop, jeg har lest portrettintervjuer med Schau selv nå i dagene før. Så nå var jeg spent på å se hva dette egentlig var.

Utgangspunktet er altså at Schau griper tak i katolsk teologi sin tradisjon om syv dødssynder. Schau og hans to assistenter tar dem for seg en for hvert program, og blinker ut tre uttrykk for disse, som Schau så skal gjennomføre. Litt ulike mål har vært uttalt, som å se om han kan klare å vekke Guds vrede til live, se hvor langt ned i helvete han kan komme, og “i høst dør kristendommen i Norge” har også vært brukt.

Jeg har sett programmet, sovet, og nå skriver jeg - så jeg har ikke gått inn i veldig grundige refleksjoner rundt det hele - men her er noen av mine umiddelbare reaksjoner:

For det første opplever jeg programmet som lite sjokkerende. Jeg sitter ikke akkurat måpende igjen, funderene på hvordan dette er mulig. Det kan selvsagt bety flere ting: at programmet har vært så hypet i forkant at en forventet mye, at jeg har sett Schau gjøre ganske mye rart før, eller selvsagt at jeg selv blir sløvet av at det er blitt ganske “normalt” å tøye grenser ganske langt i ulike humorprogrammer.

Samtidig opplever jeg progammet som lite morsomt. Litt vag humring av og til, sped latter når Schau roper “kom med røra”, men ellers var det sjelden mye å smile over. Tempoet var lavt, de gode replikkene få, og lite å bli veldig overrasket over. Jeg har gappledd av Schau f.eks. da han var på P3 og drev med diverse eksperimenter i studio, men nå synes jeg det var tamt.

For meg virker og sjangeren uklar. Skal dette være å forstå som et rent humorprogam? Skal faktainnslagene innimellom tas for god fisk? Noen omtaler jo også Schau som en performance kunstner. Programmet har ansatser mot andre sjangere, men ender nok uansett opp som et ganske enkelt humorprogram.

Det er også verdt å merke seg hvilke uttrykk for dødssyndene Schau velger seg. Ved å la forfengelighet reduseres til å forkle seg som dame, ta en avstøpning av sin egen penis, og utføre noe plastisk kirurgi, kan han vel ikke beskyldes for å være veldig original. Og han bidrar neppe heller til å skape så mange tankevekkere hos oss seere om i hvor stor grad vi er fanget inn i forfengeligheten. Men det var antagelig heller ikke meningen.

På mange måter sitter jeg altså igjen med en litt flat opplevelse av et programmet som egentlig ikke engasjerte meg noe særlig. Det betyr imidlertid ikke at ingenting gjør inntrykk:

For det første kjenner jeg på noe av det kalde og likegyldige som preger Schaus innfallsvinkel til livet slik han framstår i offentligheten. Dette har slått meg i forbindelse med prosjekter han har hatt før, og slår meg like sterkt nå. Han framstår på en måte som helt usårlig, fordi ingenting virker å bite på ham på et følelsesmessig plan.

Samtidig slås jeg av hvilket bildet av Gud som ligger til grunn når innfallsvinkelen er at en må få ham sint, for å vekke ham til live - mane ham til aksjon. I kristne sammenhenger vil vi vel gjerne formidle at det Guds kjærlighet som driver ham til å agere. Hvilket gudsbilde er nærmest det folk flest tenker?

Hvor mye er denne serien å ta på vei for? Etter en episode vet jeg egentlig ikke. At det er elementer av blasfemi her er vanskelig å komme unna. Men at det bringer til torgs ting det norske folk vil ta varig skade av tviler jeg på. Først og fremst framstod den første episoden som et ganske lite engasjerende humorprogram.