Guttegarderoben

Denne kommentaren i The Guardian setter ord på noe jeg mang en gang har kjent på i møte med ansettelser av managere og trenere i fotballklubber. Det kan virke som at hvis du har fått en fot innen bransjen, er du nærmest sikret jobb videre, uansett hvor dårlige resultater du har og vise til.

Det dagsaktuelle eksempelet i artikkelen er Glenn Roeder, som så og si bare har fiaskoer og vise til, og senest fikk sparken i Newcastle mot slutten av forrige sesong, men som nå er ansatt for å redde Norwich opp av sumpen i The Championship. Men hva med for eksempel Graeme Souness?

Og i Norge har vi jo eksempler som Teitur Thordarsson - som rett nok hadde noen resultater - men fortsatte å få jobber lenge etter at det gikk nedover. Erik Brakstad er en annen.

Hva slags kriterier jobber egentlig klubber etter når de ansetter trenere? Hvordan kunne Stig Inge Bjørnebye få hovedansvaret i start med et halvt år som assistent for Åge Hareide som eneste relevante erfaring? Vil det egentlig være så lurt av Vålerenga å få Martin Andresen som spillende trener til tross for at han er en glimrende spiller?

Bør ikke også trenere gå grader, og vise til noe, før de får toppjobbene?