Guttegarderoben

I dag er vi klare for å se på det tredje kapittelet i Magnus Malms ”Hviskninger fra katakombene”: Den nye måten å snakke om Gud på.

Utgangspunktet er Jesu egen konfrontasjon med verden når: ”Vend om, for himmelriket er nær!” Jesus kom med noe så totalt annerledes, som for noen ble truende – mens det for andre tente håp. “Motstand eller omvendelse. Egentlig ble det aldri mulig å svare med noe annet.”

Malm peker på at det i dag pågår en bevegelse som speilvender hele denne konfrontasjonen: “Det er som om det nå er Gud som stilles til rette ”Endre deg! Den postmoderne tiden er her…vår tidsalder stiller evangeliet på valg: Det må omvende seg fra sine påstander, ellers kan det ikke unngå å dø ut.”

Malm påpeker at et viktig rengjøringsarbeid er blitt gjort når autoritære bilder av Gud og kirken har blitt revet ned, men at noe viktig går tapt om kirken ikke har noen svar, men bare er dialogpartner:

“Sannheten, som før har vært noe større enn oss selv, noe vi kan ta spenntak mot eller bøye oss for, er blitt mindre enn oss selv, noe vi kan hanskes med, endre og kontrollere. I denne situasjonen blir det selvsagt umulig å snakke om omvendelse. Det er jo urimelig å forvente at vi skal overgi herredømmet i våre liv til noe som er mindre enn oss selv. Og dermed forsvinner også trosforventningen som til alle tider har åpnet døren for erfaringer som ligger utenfor våre egne evner.”

Les gjerne avsnittet over en gang til. Jeg synes det er glitrende. Og noe å la seg bryne på. Hvorfor overgi kontrollen til noe som er mindre enn oss selv?
Malm påpeker at marginaliseringen av kirken i Skandinavia er en virkelighet vi ikke kan feie unna. Rent logisk finnes det to veier å gå:

* Fjerne de innslagene i lære og liv som støter an mot samfunnet slik at man blir godtatt som en i gjengen.
* Velge troskap mot evangeliet, med fare for at kirken ikke blir bekreftet som relevant for samfunnet.

Når Malm skal utmynte dette beviser han igjen at ikke lar seg fange i noens bås, men utfordrer de fleste av oss. Han lar ikke klassisk konservative kristne få eieretten på alternativ to når han påpeker at det finnes to måter å gå denne veien på:

* “Det kan på den ene side foretas med en selvrettferdig holdning. ”Det er vi som har sannheten, det er opp til de andre å endre seg, vi har ikke noe nytt å lære av noen som står utenfor kirken.”
* “Men valget kan og foretas med dyp selvransakelse: ”Har vi latt sannheten ramme våre egne liv? Hvordan lever vi? Hva er vårt ansvar for at situasjonen er blitt slik den er?”

“Kanskje aner vi her en forklaring på hvorfor dogmatismen, intoleransen mot annerledes tenkende og den manglende evne til å lytte og føre en ekte dialog er så forbløffende likt både hos de mest liberale og de mest konservative. De oppfatter seg begge som betydningsfulle budbærere med sannheten i veska – ikke som små mennesker under sannhetens stjernehimmel.”

Så fortsetter kapittelet med vinklinger mot både psykologi og vitenskap. Vi har ikke plass til å se nærmere på det her. Men la oss ta med oss avslutningens visitt i oldkirken. Som levde i erfaringen med at Jesus hadde møtt en voldsom motstand, men at nettopp gjennom denne motstanden satte Gud sin plan ut i livet:
”Dette bøyingsmønsteret ga oldkirken en for oss nesten ufattelig frimodighet til å møte motstand uten å gi opp eller ta den som et tegn på at det var på tide å endre budskap…I kirkens liv erfarte de at veien til oppstandelsen alltid gikk via korset.”

Utfordringer jeg tar med meg i dag:

* Å se meg selv som ”et lite menneske under sannhetens stjernehimmel”.
* Å hente trygghet og frimodighet i budskapet om korset og oppstandelsen.