Guttegarderoben

I dag ser vi nærmere på andre kapittel i John Koenigs Soul banquets, som bærer tittelen “Gifts at the table”.

Koenig tar utgangspunkt i flere NT-tekster som viser at det å takke Gud ble sett som en helt sentral del av kirkens måltider. Dette ser vi ved at verbet for å “gi takk” - eucharistein - brukes ved alle fire beretningen om den siste måltid, men vi ser og at det slett ikke begrenser seg til måltider som omhandler nattverd - se f.eks. Apg 2,46: “de spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede”.

“This phenomen suggest that New Testament believers felt unusually gifted by God when they shared food together.”

Med dette utgangspunktet ser Koenig nærmere på nådegaver - charismata - Gud gir. Han påpeker bredden av gaver, og at dette er noe som gis til alle troende, før han går inn i Paulus undervisning om nådegaver i 1 Korinterbrev,  og særlig kapittel 12-14. Han påpeker at Paulus tydeligvis går ut i fra at disse gavene i hovedsak har å gjøre med hvordan de troende uttrykker seg når de kommer sammen for å tilbe Gud.

Så spør han mer spesifikt - hva slags samlinger for å tilbe Gud? “Above all, I think, it’s worship that takes place during meals. When Pauls spells out his views on problems connected with the practice of the Lord’s supper in Corinth(1 Kor 11, 17-34), he presupposes that the emergence and use of spiritual gifts, which he goes on to discuss at lenght in chapters 12-14, will be a regular part of his readers experience at the table. But this wasn’t just a Corinthian phenomenon. In fact, we should probably consider the weekly ritual meals of most New Testament churches to be the normal settings for recieving divine charismata.”

Med dette utgangspunktet tegner han et bilde av et lite formelt måltid - hvor folk beveger forflytter seg i rommet ettersom nådegavene tas i bruk på ulike vis. Og han påpeker hvordan dette ikke bare handler om at man kommer sammen for å møte Jesus, men for fellesskapet med hverandre:

“This they do, Paul thinks, trough giving and receiving spiritual gifts. In his view, the Holy spirit constantly channels abundant resources to some believers so that they can minister to the limitations and needs borne by others, with the result that all parties are built up and honored.”

Det blir altså et sted hvor de som er med bruker gavene Ånden gir til å bygge hverandre opp. Og ut i fra dette utleder Koenig misjonsperspektivet: ved måltidet blir et sted hvor mennesker mottar gaver og kall fra Gud som de sendes ut med. “Gifts emerged, along with commitments to use them. And the mission of the church blossomed.” Koenig påpeker her svakheter i den tradisjonen han selv står i og er glad i - hvor gudstjenesten og liturgien er så stram - at det ikke gis noen plass til å dele disse gavene med hverandre, eller gi fra seg budskap man får til andre, når menigheten kommer sammen.

Mot slutten av kapittelet gir Koenig også nåtids eksempler på hvordan man har sett dett skje i ulike kirker. Og sier om hvordan vi kan begynne å utforske dette: “It could be that for many church members these days a serious exploration of missionary gifts in meal settings will have to begin with those occuring outside our formal liturgies.”

Jeg fascineres av rollen Koenig mener å se fellesskapet rundt måltidet har å spille i det kristne fellesskapet. Og at det er sted for å motta Guds gaver. Samtidig er jeg usikker på i hvilken grad Koenig “overtolker” materialet sitt. Uansett er det et flott perspektiv - at når en gjeng samles rundt bordet til mat og fellesskap, så er det en anledning for Gud til å gi oss sine gaver.

(Neste ut: Exploring the potential of our meals).