Guttegarderoben

Magnus Malms “Hviskninger fra katakombene” inneholder ni artikler jeg kommer til å gå gjennom i ukene framover. Den første har tittelen “Å se verden med begge øyne”, og handler om et tema som har opptatt meg mye i det siste: kirkens forhold til verden.

Malm tar utgangspunkt i en erfaring mange kjenner seg igjen: ei kirke som preges av distanse til og frykt for verden:“Er det bare her i landet det herjer en nærmest sykelig mangel på evne til å leve med åpne kontaktflater mellom Gud og verden?” Og fortsetter med relevante spørsmål: “Hvorfor kan man aldri få være et helt menneske? Hvorfor kan kirken aldri være hel? Må man velge mellom guddomelig og menneskelig? Mellom bønn i hjertet og jord under neglene? Mellom å tenke politisk og å tenke bibelsk? Mellom kulturell bredde og åndelig fordypning? Mellom dialog med Gud og dialog med fornuften?”

Med dette utgangspunktet vender Malm blikket mot apostlenes naturlige forhold til verden, og foreslår noen nøkler til et mer positivt syn på verden:

1. Jesus er alles herre. “…ikke bare de kristnes. Apostlene var fri til å se alt godt i alle kulturer, og lære av det.”

2. Vi møtes i det menneskelige. “Det var ikke felles åndelighet som var nøkkel til dialog, men det var deres felles menneskelighet.”

3. Hele skaperverket er vårt hjem. “Gud gir seg stadig til kjenne gjennom alt det gode han gjør, og øremerker ikke sin godhet med teologiske merkelapper.”

4. All glede kommer fra Gud. “Midt i det hedenske miljøet sier apostlene at det er Gud som har fylt folks hjerter med glede. De sier ikke: alt dere har opplevd hittil er bare søppel. Nå kommer the real thing: Jesus.”

5. All sannhet kommer fra Gud. “Paulus skiller ikke mellom en høyere åndelig og en lavere profan sannhet. Er noe sant, da er det sant uansett hvem som har sagt det.”

Så langt alt vel. Dette er viktig - jeg gjenkjenner, og nikker ja - og samtidig opplever jeg mange allerede er i gang med å ta et oppgjør med en kristen avsperring fra verden. Men for min del har i alle fall en nagende følelse blitt stadig sterkere: Det holder ikke å bare si “verden er ufarlig. kom dere ut!”.

 Og ganske riktig: “Identiet handler alltid både om ja og nei. Ja: det vi er. Nei: det vi ikke er. Hvis denne grensen blir uklar, blir også identiteten uklar.” Og: “..er det fremdeles folk som på fullt alvor framfører det som et troverdig synspunkt at den kristne kirke defineres ikke ut i fra sine grenser, men ut i fra sitt sentrum. Altså ikke av hva vi sier nei til, men hva vi sier ja til. Urkirken ville oppfattet dette som kvalifisert nonsens.”

Spørsmålet blir med andre ord: Hva sier vi ja til, og hva skal vi si nei til. Ja-biten defineres av Guds rike, og Jesus som person viser oss hva Guds rike er. Hva verden, forstått som det vi må si nei til, består av brynes vi mer på. Derfor gir Malm også her noen forsøksvise nøkler:

 1. Verden er mangelens rike: “Denne verden drives av det den mangler, det svarte hullet av alt som ikke finnes.

2. Verden er det som ikke har bøyd seg for å tjene. “Slik kan vi oppdage hva som trekker i feil retning av alt det gode verden har å by på: Det som er blitt blendet av seg selv, og ikke lenger stiller seg til tjeneste.

3. Verden drives av frykt og grådighet. Hørt på BBC: “Børsen drives av to krefter: frykt og grådighet. Og jeg tenkte: Må man slå på BBC for å få høre det kirkene tier om nå for tiden?”

4. Verden har et skadet forhold til det skapte.

5. Verden søker alltid bekreftelse.

“Kort sagt: Verden i god betydning er alt Gud har skapt for at det skal gjenspeile hans herlighet og hjelpe mennesker til å leve til hans ære. Verden i ond betydning er alt som hindrer det skapte i å vende tilbake til Kristus og gjenspeile han.”

For mange har prosessen mot et mer åpent forhold til verden for lengst begynt. Men det aner meg at vi har spora av igjen hvis vi tenker at den er ferdig når vi har skjønt at det er lov å gå på kino, disco, og omgås mennesker som ikke er kristne uten at de bare anses som objekter for evangelisering(alt i seg selv gode ting). Eller?